Sokneprest Kristin Fæhn og Ole Briseid i Bragernes kirke, var drivkreftene bak prosjektet Drammen kirkeforum. De ønsket å samle mennesker i byen til samtaler om aktuelle tema som ligger i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn. De inviterte dyktige fagfolk fra den nasjonale arenaen. Både politikere, fagfolk og mennesker som på en eller annen måte kunne inspirere oss i Drammen til styrket engasjement både for samfunn og kirke.

På et tidspunkt ønsket Kristin og Ole og de andre som var med, å skape et større grunnlag for aktiviteten. Altså at en ikke bare tenkte Bragernes sokn med hele prostiet, hele Drammen. I den forbindelse ble vi noen flere med og fant ut at vi ville knytte det til den nasjonale strukturen av kirkeakademier. På den måten kunne vi både få økonomisk støtte og flere innspill til program, foredragsholdere osv.

Kirkeakademi etableres

Strømsgodset menighet hadde et sovende kirkeakademi, og vi gjorde avtale med dem om å ta over driften av akademiet og samtidig endre navn til Drammen kirkeforum. Vedtekter ble utformet og vi innkalte til møte for å velge styre.

Senere har Drammen kirkeforum arrangert 3-4 møter i semesteret og har dekket et stort område av saker og temaer. Korona-pandemien stoppet oss som alle andre, men vi gjennomførte noen møter digitalt med bra deltakelse.

Styret sender ut nyhetsbrev med jevne mellomrom og informerer om aktivitetene på nett og i media. Som alle andre, har vi utfordringer med å nå ut til målgruppene. Avisene har mindre interesse av å skrive om sakene og vi blir mer avhengige av å nå ut på Facebook og andre sosiale media. Der er konkurransen stor og gjennomslaget ikke så lett å spore.

Kirkeakademiene som dialogarena

Jeg mener Kirkeakademiene er svært viktige arenaer i samfunnet. De ble skapt i etterkrigstidens Tyskland i et brennende ønske om å etablere samtaler på tvers av ulike politiske, akademiske, religiøse og kulturelle grupper. Vi insisterer på at vi må møtes for å snakke om tidens utfordringer og muligheter. Med økende polarisering i samfunnet som følge av sosiale media, færre felles arenaer og andre utviklingstrekk, mener jeg vi mer enn noen gang trenger å møtes, se hverandre og snakke sammen. Ikke for nødvendigvis å bli enige, men for å lytte til resonnementer og tanker i en atmosfære av velvilje og tillit.