I denne episoden tar Åse oss med inn i det kirkelige livet som har fulgt henne gjennom store deler av livet – først som ung jente med et tidlig møte med Oppdal kirke og prest Flovik, og seinere som aktiv kirkegjenger, sanger, medhjelper og til slutt klokker i Oppdal menighet. Hun forteller om prester og organister hun møtte, om hvordan gudstjenesten fungerte før og etter liturgiske endringer, og om hva klokkergjerningen innebar i praksis – fra klokkerbønn og salmenumre til begravelser, vielser og det å lede sangen når menigheten var stille. Underveis kommer også et tydelig personlig spor: hvordan det var å være den første kvinnelige klokkeren, og hvordan enkelte møter – særlig med en biskop som selv kjente depresjonens landskap – kunne bli som «salve på sårt sinn».

Hør samtalen

---

Les et sammendrag

Første møte med Oppdal kirke: «dovrekjerringer», Flovik – og et ganske underlig inntrykk

Åse begynner langt tilbake: som ung jente får hun være med mor og Sanitetsforeningen fra Dombås på utflukt til Oppdal, med gudstjeneste som første post på programmet. Hun husker reisen i lastebil med trebenker – humpete, hardt og uten særlig sikring – men hun husker også gleden over å komme seg på tur. Selve gudstjenesten sitter ikke i minnet, men stemningen rundt prest Flovik gjør det: han var så spesiell i framtoningen at «dovrekjerringene» satt og undret seg over hva slags prest de hadde i Oppdal.

Etter gudstjenesten går de ned til gården til Målfrid, og der får de et øyeblikk som blir stående som et nesten filmatisk førsteinntrykk: klokkeren kommer som passasjer på motorsykkel – og både fører og klokker er tydelig beruset. Åse sier det uten dramatikk, men du merker at akkurat dette ble et bilde som festet seg: en kirke og en menighet som, i hennes aller første møte, også kunne virke ganske kaotisk.

Sang og musikk: bryllupet der Ingvald akkompagnerte – og vegen inn i fellesskapet

Når hun kommer tilbake til Oppdal som hushjelp hos Flovik, knyttes kirkelivet raskt til sang og musikk. Åse forteller om bryllup der Flovik får tilsendt noter og spør om noen kan synge. Hun tar på seg sangen – «Kjærligheten er det største» – og Ingvald akkompagnerer. Det blir et av de tidlige møtene mellom dem, i et kirkelig og musikalsk rom.

Hun forteller også om grupper og samlinger knyttet til Misjonshuset og bedehusmiljøet, ledet av Martin Flaten (onkelen til Ingvald). Der blir kjennskapet mellom henne og Ingvald sterkere, og hun beskriver det i et rolig språk: hun begynner å «titte på» ham, får følge hjem av og til – og så vokser det.

Gudstjenesten før og nå: faste roller, sakristiet – og fellesskapet som holdt formen

Du spør om gudstjenesten har forandret seg, og Åse svarer egentlig litt avvæpnende: hun har ikke «registrert direkte» hva som har endret seg, fordi hun har levd så lenge inni gudstjenesten at den mer har vært et rom hun har gått inn i, enn et system hun har analysert utenfra.

Likevel forteller hun konkret om hvordan rollene fungerte: det var ikke bare klokker, men også fast medhjelper som hjalp presten med messeskjorte og messehakel, fulgte ham inn og ut, og passet på det praktiske. Hun nevner Knut Gorset som medhjelper og bestefar Ingebrigt som klokker. De gikk inn i sakristiet og ba litt før gudstjenesten – et lite fellesskap i bakrommet før liturgien begynte.

Barn i kirka: snøfokk, troskap – og motstand mot «uoro»

Et sterkt og fint parti handler om barnas plass i kirken. Åse forteller om en dag med snøfokk og elendig vær, der det likevel var en selvfølge for henne å gå i kirka – og at du som eldstemann gikk sammen med henne. Hun husker også at fru Eidem siden takket henne demonstrativt i en forening: noen hadde sagt at de ikke ville ta med ungene, for de ville ha fred og ikke «uoro» i kirka. Eidem tok til motmæle ved å løfte fram dere som eksempel.

Så kommer et lite fortalt, men tydelig poeng: Åse gjengir historien om en prest med bakgrunn lenger sør i verden som besøker en fullsatt norsk kirke og likevel sier at han savner én ting – han har verken hørt barnegråt eller barnelatter. I Åses fortelling blir det et argument for at kirka ikke bare er for de stille og voksne, men et hjem der livet skal høres.

Å bli klokker: oppgavene, rytmen – og gleden ved den «vesle jobben»

Når Åse kommer inn på klokkergjerningen, blir hun konkret og nesten litt glad i stemmen. Hun forteller om å komme tidlig til kirka, henge opp salmenumre, gå inn i sakristiet og snakke med presten om hva som skulle skje. Og hun beskriver klokkerbønna som en del av ryggraden i tjenesten: å komme inn i Guds hus, høre hva Gud vil tale, og be om et åpent hjerte.

Hun forteller også om rollen i menighetssangen. Før orgel var det klokkeren som måtte lede sangen helt tydelig. Med orgel blir det annerledes – da leder orgelet. Likevel opplevde hun at klokkeren fortsatt hadde en viktig funksjon, særlig i begravelser, der sangen ofte var svak. Hun fikk senere høre – lenge etter at hun sluttet – at mange savnet akkurat det: at hun ledet sangen og gjorde det lettere å synge i sorgen.

Og så beskriver hun en endring som betydde mye for henne: når lekfolk ble tatt mer i bruk (hun plasserer det omtrent midt på 1970-tallet), fikk hun lese tekstene. Det gjorde tjenesten rikere for henne – hun fikk delta mer, ikke bare praktisk, men også i selve formidlingen.

Prestene: Flovik, Eidem – og Ola Mæle som mange var skeptiske til

Episoden blir også et lite portrettgalleri. Flovik er «originalen», den første presten hun møtte, og hun omtaler ham med en blanding av undring og varme. Eidem kommer senere og blir en som både representerer prestetjenesten og hverdagsliv i bygda.

Men det mest nyanserte portrettet er av Ola Mæle. Åse husker at mange var skeptiske da han kom, fordi han ble oppfattet som liberal – noen mente han ikke var «kristen nok», eller ikke seriøs nok. Hun sier også at han ikke ble regnet som noen stor taler, og at han ofte siterte andre. Men Åse tar ham i forsvar: for henne bar han fram Guds ord på en måte som talte.

Hun forteller dessuten om Mæles helse – særlig astma – og antyder at det også kan forklare hvorfor han noen ganger måtte støtte seg på andres tekster. Hun sier det enkelt: hvorfor ikke? Poenget var at ordet ble båret fram, og at menigheten etter hvert ble glad i ham.

Å vende tilbake til tjenesten etter lærerskole og tvillinger: «lange tømmer» og en jobb som bar henne

Et av de mer rørende partiene kommer når Åse forteller om perioden etter lærerskoleforsøket og den tunge tida hjemme. Hun sier at hun kom hjem «ganske elendig», og at hun ikke så for seg at hun skulle klare å gå rett tilbake i klokkertjenesten. Da, forteller hun, var Ola Mæle en som gjorde alt han kunne for å få henne tilbake: han sa hun skulle få «så lange tømmer» hun trengte – rom, tid og hjelp til å komme i gang igjen. Åse sier rett ut at det betydde mye: det var fint å ha en jobb som gjorde at hun kom litt ut fr de fire veggene, og som ga en annen type påfyll, selv om hverdagen hjemme fortsatt var travel.

Biskopen i sakristiet: en som så – og som selv bar på det same

Så kommer et av episodens sterkeste øyeblikk. Åse forteller om en bispevisitas der Ingvald var organist og hun var klokker. Biskopen spør hvordan det står til. Åse svarer – som mange gjør – at det går bra. Men så ser Ingvald på henne og sier: «nå sa du ikke sant». Da forteller hun at hun har slitt med depresjon.

Åse beskriver at biskopen selv slet med depresjon, og derfor møtte han henne på en måte som var mild og forstående, uten store ord. Hun sammenligner også med andre besøk der hun opplevde mindre kontakt – men her blir poenget klart: når en leder ser mennesket i tjenesten, kan det bety enormt mye.

Å være kvinne i klokkerstolen: kallsbrev, skepsis – og å stå i det

Mot slutten samler Åse noen tråder om hva denne tjenesten faktisk var. Hun sier at hun hadde kallsbrev fra biskopen, med forventninger til hvordan hun skulle opptre og hvilke oppgaver hun skulle fylle. Og hun forteller, nesten litt nøkternt, at hun var den første kvinnelige klokkeren i Oppdal menighet.

Hun husker reaksjoner: noen syntes det var «framandt» med en kvinne som klokker. Men samtidig forteller hun at hun fikk mye takk for måten hun leste på, og at hun bar tjenesten med en slags stillferdig autoritet. Når dere regner litt på årene, blir det også tydelig hvor lenge dette var: fra 1968 og til rundt 2005, tett opp mot førti år, med perioder av permisjon og avlastning underveis.

Når det ble slutt: økonomi, frihet – og frivillige som tar over

Åse forklarer at det etter hvert ble kutt. Først slapp hun å møte i begravelser og bryllup, og så ble det mer frivillig ordning. Hun sier at det var dårlig økonomi i fellesrådet, og at lønna til klokkeren tok en uforholdsmessig stor del av budsjettet. Samtidig kjenner hun på en personlig lengsel etter litt mer frihet: å kunne reise og besøke dere når dere bodde lenger unna, og ikke være bundet til hver søndag.