I denne episoden blir sangen en hovednøkkel til Åses livshistorie. Hun forteller om hvordan det begynte i barndommen – søsken som lærte viser og dikt utenat, julefeiringa der det viktigste ikke var gavene, men samsangen rundt treet – og hvordan dette fulgte henne videre gjennom skoleår, gymnasfester, korarbeid og kirkelig tjeneste. Samtalen handler også om den muntlige kunsten: kollasjer med dikt og fortelling, deklamasjoner og program der sang og tekst veves sammen. Underveis møter vi både spenning og sårbarhet: nervøsiteten før en solo, og følelsen av å være «mislykt» etter en NRK-innspilling – før responsen kommer og viser at formidlinga faktisk nådde fram.

Hør samtalen

---

Les et sammendrag

Det begynner hjemme: søstre som bar sangen, og jul som ble husket som samsang

Åse går tilbake til den store søskenflokken. Hun var yngst, og de eldre søstrene sang mye. Men det hun husker klarest, er hva som skjedde når søsknene kom hjem til jul etter å ha vært ute i arbeid og tjeneste. Da kom nye stemmer, nye sanger og nye måter å synge på inn i huset, og jula ble et rom der hele flokken samlet seg rundt treet i de beste klærne de hadde. Åse sier rett ut at hun ikke først og fremst husker gaver, men dette: at de sang.

Hun forteller også med et smil at far var musikalsk på sitt vis, men ikke hadde melodiføring, så når han sang, kunne de andre humre litt – en familiehumor som sier noe om nærheten mellom dem.

Skolen og ungdomstida: sang i timene, kor på Vinstra og nervøsiteten før en solo

Sangen følger henne inn i skolen. På framhaldsskolen hadde de en lærer som leste mye høyt, men som ikke hadde sangstemme, så Åse fikk oppgaven med å «ta opp sangen» når timene begynte. På gymnaset blir det større: fester på Bøndenes hus, kor, og solooppdrag. Åse beskriver særlig én situasjon der hun skulle synge på en fest og hadde et punkt som gikk veldig høyt. Hun øvde, var redd for ikke å nå opp – og ble så nervøs at hun nesten ikke kjente seg selv igjen. Men det gikk bra.

I samme del av fortellingen kommer også spenningen mellom ulike kristne miljøer og kulturaktiviteter. Åse forteller om en tid da enkelte mente at hvis du var kristen, kunne du ikke være med på teater. Hun blir stilt overfor et ultimatum knyttet til søndagsskole og en teateroppsetning («Vildanden»), og det blir et tidsbilde av en strenghet som kunne ligge tett på ungdomsliv og skaperglede.

Kollasjene og deklamasjonene: å bore fram ord – og å bli kalt «kultur»

Så dreier episoden over i det Åse selv kaller «kollasj»: dikt og fortelling, flettet sammen med sang. Hun forteller om første gangen hun lagde et slikt program og framførte det på Misjonshuset på en 17. mai-fest. Etterpå kommer en kommentar som blir stående for henne som et slags stempel – ikke som skryt, men som gjenkjennelse av at dette var mer enn bare underholdning.

Åse sier at hun alltid har syntes det har vært fryktelig artig å lese opp og å lære tekster utenat. Det har vært en rikdom for henne selv, sier hun – og noe fint å få «bore fram» for andre. Hun knytter dette også til søstrene Ragnhild og Randi, og til Erling, som kunne utrolig mange dikt utenat og kunne hente dem fram som om de lå lagret i kroppen.

Kor, reiser og hjemmeliv: sangen som løftet hverdagen

Åse forteller videre om korlivet på Oppdal: først mindre grupper, senere Misjonskoret, der Ingvald lenge var dirigent. Koret sang i kirka, særlig i høytider, men også på reiser. Og sangen levde hjemme: i kjøkkenet og i gangen, mens ungene sov ved siden av. Hun beskriver hvordan musikken i huset etter hvert også ble deres – Ingvald ved tangentene først, og dere unger etter hvert.

Hun setter også ord på det som ligger som en grunnklang gjennom hele episoden: sang og musikk var ikke pynt, men en bærebjelke – noe som kunne bære en helt vanlig dag og løfte litt på det som var tungt.

NRK-opptaket: følelsen av å være «mislykt» – og overraskelsen når responsen kom

Et av de mest menneskelige partiene handler om et radioopptak. Åse forteller at hun var med på en innspilling i Trondheim og kom hjem utslitt og nedslått. Hun var redd for at hun hadde framstått feil – for kjapp, for «på hogget» – og hun var misfornøyd uten helt å kunne forklare hvorfor.

Men så får hun høre opptaket – og blir forbauset over at det låt bra. Responsen kommer også utenfra: folk tar kontakt, hun får hilsener, og til og med et brev fra en tidligere elev. Det blir et sterkt bilde av hvordan formidling kan virke: det man selv opplever som skjevt, kan for andre oppleves som nærvær og liv.

Sangen i tjeneste: når det viktigste er å synge sammen

Mot slutten dreier dere inn på hvordan Åse også etter at hun sluttet som klokker, fortsatte å bruke sangen i tjeneste – andakter og sang på helsesenter og BOAS, sammen med andre sanggrupper. Åse sier at i disse sammenhengene er sangen ofte viktigere enn andakten, fordi mange ikke orker lange ord, men våkner til når salmene kommer. Hun beskriver også det lille, men viktige rundt: å hilse på folk før og etter, slå av en prat, og gå innom rom til dem som ikke kommer ut. Slik blir sangen både fellesskap og besøkstjeneste.

Oppslag i lokalavisen OPP-avisa

Under Pilegrimsdagene i 2018 arrangerte komiteen en stor salmekonsert i Oppdal kirke der mange i Åses familie var engasjert. Hun sang selv og deklamerte sin favorittsalme Ja, en gang mine øyne skal se kongen i sin glans. Les oppslaget i avisen på denne lenken..