Dette opptaket er et portrett sendt i NRK første juledag 2001 der journalist Helga Skinlo følger Åse inn i kirkerommet, og vi hører henne slik radiomediet fanger henne: både i det praktiske hun gjør som klokker, i den varme stemmen når hun leser og deklamerer, og i den roen hun finner i gudstjenestens rytme. Samtalen beveger seg mellom små konkrete detaljer – nøkkelen i kirkedøra, klokkerplassen i benken, salmenumre og lys – og større tema som tro, barneoppdragelse, nøysomhet, musikkglede og livsmot. Underveis får vi også høre dikt og salmer, og innslag av kor og solosang som setter rammen for første juledag.

Hør samtalen

---

Les et sammendrag

Inn i kirka: nøkkel, midtgang og klokkarplass

Opptaket åpner med at programlederen står sammen med Åse på kirkebakken. Åse tar imot, låser opp med en stor, svart smijernsnøkkel, og leder veien inn gjennom midtgangen og fram til koret. Hun peker ut døpefonten, lesepulten og benken der klokkarplassen er. Bare denne vandringen blir et lite portrett: hun er hjemme her, sier hun, og kjenner rommet som sitt arbeidssted.

Hva en klokker gjør: sang, salmenumre, lys – og ro og orden

Åse forklarer hva hun gjør i en gudstjeneste. Først og fremst handler det om å lede sangen, sier hun – i hvert fall slik det var før orgel ble vanlig. Hun henger opp salmenumre, tenner lys, og har ansvar for ro og orden. Samtidig retter hun opp en vanlig misforståelse: det er ikke klokkeren som ringer med kirkeklokkene; det er kirketjeneren.

Å lese tekster: en kjær oppgave som «fyller på»

Et av de sterkeste sporene i portrettet er tekstlesningen. Åse sier at hun har hatt tekstlesing i mange år, og at det har vært en svært kjær oppgave. Hun beskriver at hun leser Bibelen for seg selv i stillhet, men at det skjer noe spesielt når hun får lese for andre: det fyller henne på. Programlederen nevner at folk snakker om at hun har en «gudbenåda gave» i høytlesning, og Åse tar det ikke som skryt, men som en velsignelse.

Diktet «Til deg som tror»: hender som holder i hender

Åse deklamerer et dikt av Dagny Tande-Lid, «Til deg som tror». Diktet bærer et motiv som passer godt til hennes egen måte å snakke om tro på: ikke som noe hardt og sikkert, men som noe som trenger støtte – en hånd i en annen hånd. Diktet peker også utover: om en snubler, kan det få konsekvenser for flere, og derfor må hender holde i hender og trofaste hjerter be.

Gudstjenesteglede og liturgi: trygg rytme og fullt spekter av følelser

Åse sier at hun er veldig glad i gudstjenesten. Hun løfter fram liturgien, salmesangen, bønnene og bibellesningen – og sier at det er noe berikende i alle ledd, uavhengig av om prekenen en dag kjennes svak eller sterk. Hun sier også at hun ikke er typen som elsker forandring; hun liker at alt har sin plass. Samtidig beskriver hun at gudstjenesten rommer hele spekteret: jubel, glede, tårer og sorg.

Jula: institusjonsandakter, fjøsstell og en lang kveld

Når samtalen kommer inn på julekvelden, blir det tydelig hvor travel den kunne være. Før julegudstjenesten var familien med på juleandakter på helseheim eller aldersheim: Ingvald spilte piano, dere sang julesanger, og ungene var med og gledet folk. Etterpå var det rett hjem, skifte klær og ut i fjøset, før en kunne samles til julekveldsmiddag og holde ut så lenge en orket. Åse sier at det ga både andre og familien selv glede: de kjente at de kunne glede noen.

Barneoppdragelse og nøysomhet: å være mor – og å ikke sløse

Programmet tar også et tydelig hverdagslig og verdimessig spor. Åse forteller at hun aldri lengtet etter å komme seg ut i jobb for å «realisere seg selv», og at hun syntes det var urettferdig når husmorarbeid ble regnet som mindre enn annet arbeid. Hun sier at hun så det som en av de viktigste oppgavene å være mor og ha barneoppdragelsen som hovedanliggende. Hun snakker om ærlighet og omtanke, og om en nøysomhet hun ønsket å gi videre – ikke som gjerrighet, men som en måte å respektere det en har.

Musikkglede som tåler mange sjangre: fra salmer til jazz

Mot slutten blir musikken et tema i seg selv. Åse forteller at ungene deres utviklet musikkglede og fikk spille det de likte – også når det var «dunkemusikk» som foreldrene ikke hadde sans for. Hun sier at hun i ettertid mener det var riktig: det var musikkglede som skulle få vokse. Hun forteller også om å stå på Blå i Oslo og vise respekt for en av sønnene som spiller jazz, og hvordan hun måtte beherske seg for ikke å rope av stolthet.

Livsglede og «understrøm»: humør og ei trygg tro

Portrettet runder av med et spørsmål om vitalitet. Åse sier at hun tror hun har fått et godt humør i voggegave, og at det betyr mye å ha et «just humør» gjennom livet. Hun sier at hun ikke vil bli en sur, misfornøyd gammel kvinne. Og så kommer den siste, stille bekjennelsen: troa som ei trygg understrøm, en kraftkilde hun ikke alltid understreker høyt – men som ligger der hele tiden.