I denne episoden går Åse nærmere inn i skoleårene sine – fra framhaldsskole under krigen til realskole på Dombås – men hun gjør det på sin måte: ved å fortelle seg fram gjennom mennesker, steder og små hendelser som sitter i kroppen. Samtidig løfter hun blikket bakover til foreldrenes start som nygifte på plassen Babylon, til de harde 30-årene med knapphet og arbeid, og til hvordan familien etter hvert kunne kjøpe Ulekleiv. Underveis kommer både latteren og alvoret: lærere som ga lyst til å lære, radiolageret på skolen under okkupasjonen, sykdom uten mye medisin, og store familiehendelser som satte spor lenge etterpå.

Hør episoden

Les mer om samtalen

Foreldrene: Babylon, besteforeldre og veien fram mot Ulekleiv

Åse begynner med å trekke opp et slags bakteppe: mor Elise flytter som nygift inn på en husmannsplass som i fortellingen får det talende navnet «Babylon». Håkon, som skal bli Åses far, har selv vokst opp hos besteforeldrene, fordi mora hans gifter seg på nytt og reiser – og han blir igjen. Åse forteller om hvordan denne starten ikke bare er «fryd og gammen». Det er arbeid, slit og stramme kår, og i perioder er Håkon borte i verneplikt, mens Elise blir igjen med små barn og eldre folk i huset. Likevel ligger det også en langsom bevegelse mot noe mer stabilt: det kommer en arv fra USA, og den arven blir et vendepunkt som gjør det mulig å kjøpe Ulekleiv og bygge et familieliv der.

Hverdagsliv og mat: 30-årenes knapphet og krigens rasjonering

Når Åse snakker om mat, blir tidsånden plutselig konkret. Hun beskriver et kosthold som går mye i potet og melk, og hun sier rett ut at kjøttmat og fisk ikke var noe man tok for gitt. Søndagsmiddagen kunne være erter, kjøtt og flesk – og under krigen kommer rasjoneringa inn: det kunne hende at en kjøttkake måtte deles, og at det ble «saus og potet» som bar måltidet. Hun forteller også om flesk som var saltet ned, og om hvordan fettet ble brukt videre – ingenting skulle gå til spille. Gjennom slike små beskrivelser får vi en påminnelse om at oppvekst ikke bare er «hendelser», men også rytmen av det som blir satt på bordet.

Framhaldsskolen under krigen: en ny giv, sang og en lærer som åpner noe

Så kommer skoleårene tydeligere fram. Åse beskriver framhaldsskolen som ei «veldig trivelig tid», og nevner læreren Trygve Kråkvål som en som gjorde forskjell. Hun sammenligner med tidligere skolegang der læreren var opptatt av annet og hadde vanskelig for å konsentrere seg om undervisninga. På framhaldsskolen får hun en ny opplevelse av at skolen faktisk kan gi innsikt: hun forteller at norsk grammatikk hadde vært «helt gresk» i barneskolen, men at det plutselig løsner når hun kommer videre. Kråkvål leser høyt for dem og lever seg så inn i tekstene at noen av guttene synes det blir flaut – men for Åse blir det en del av det hun husker som liv og nærvær i undervisninga.

Det ligger også små hverdagsglimt her: de sang hver morgen, og Åse får i oppdrag å «ta opp sangen», fordi læreren ikke kan synge. Hun husker til og med første gang hun fikk migrene – at hun plutselig ikke kunne se hva som sto i boka og ble opprørt, før de kom seg gjennom det med hjelp fra andre. Det er som om hun forteller hva skole var: fellesskap, kropp, stemning – ikke bare fag.

Radiosamlinga på skolen: okkupasjonens alvor midt i det vanlige

Et sterkt krigsminne i denne episoden er knyttet til radioene. Under krigen var radio noe «folk ikke hadde», som hun sier, og hun forteller at radioapparatene ble samlet inn og lagret på skolen, i gymsalen på Skeivoll. På døra hang en advarsel, og læreren ga en tydelig påminnelse i klassen: ingen måtte finne på noe «tull» der. Det handler ikke om moralpreken, men om realitet: hvis noen gjorde noe, ville det få konsekvenser for flere.

Realskolen på Dombås: sykkel, spark og et alvor rundt eksamen

Når Åse går videre til realskolen, blir det også en fortelling om avstand og innsats: fire kilometer til Dombås, sykkel i motbakkene når det gikk, og spark om vinteren. Hun nevner medelever hun gikk sammen med, og hun forsøker å plassere hvor lenge realskolen varte. Etter hvert kommer hun fram til at realskolen må ha vært to år, med eksamen i flere fag. Hun knytter dette til 1945: freden kommer i mai, hun blir konfirmert om høsten 1945 og fyller 15, og dermed ligger realskoleårene like før.

Hun beskriver følelsen av at eksamen tok over alt: når de «seilte på» med eksamen, var det liksom ingenting annet som betydde noe. Hun undrer seg over at voksne kunne holde på med vanlig arbeid når eksamen var så altoppslukende for ungdommen. Samtidig kommer de små personlige vurderingene: hun sier at hun aldri var glad i å skrive stil, og at hun senere – da hun fikk lov til å kutte et fag – valgte det hun kunne minst. I ettertid ser hun at det ikke var klokt.

Lærere og klassemiljø: streng dyktighet, varme og noen som ikke fikk det til

Åse forteller om flere lærere på Dombås skole, som både var barneskole for Dombås og realskole. Hun husker en lærer som var streng, men «skikkelig flink». Hun husker også en ung student fra Lesja som de var veldig glade i – en lærer som likte dem og som hun opplevde som nær og god, men som senere fikk det vanskelig og tok livet sitt. Det blir fortalt uten sensasjon, mer som et stille sørgeminne: «det gikk ikke bra med ham». I kontrast nevner hun også en lærer hun beskriver som en «snåling», som vekslet mellom sinne og latter uten å få ordentlig tak på klassen. Det er ikke en hard dom, mer en erkjennelse av at noen lærere ga trygghet og retning, mens andre skapte uro.

Helse og sykdom: doktoren, lungebetennelsen og det niende døgnet

Når samtalen dreier inn på helse, blir tidens sårbarhet veldig tydelig. Det var en doktor på Dombås (doktor Thoresen), men Åse sier at «det skulle mye til» før de fikk doktor hjem. Hun forteller om en periode der mor blir alvorlig syk med lungebetennelse. Det er nesten ikke medisiner å støtte seg på, og Åse husker spenninga fram mot det niende døgnet: hvis det ikke snudde da, var det «ikke noe håp». Hun beskriver far som prøver alt han kan – koker melk og har i noe som heter Triac for å gi henne noe varmt – og hun husker engstelsen i huset, og så lettelsen når det faktisk snur og går framover. Også her er det de små detaljene som gjør fortellingen sterk: hvem som var hjemme, hvem som hjalp, hvordan det kjentes å vente.

Hun nevner også andre sykdomsforløp: blindtarmbetennelse og transport til Lillehammer på dårlige veier, med dårlig bil og sterk smerte – og hvordan det likevel kunne ende med at de «berga livet». Det ligger en tydelig erfaring av at sykdom kunne bli livstruende, ikke nødvendigvis fordi den var «verre» enn i dag, men fordi hjelpa var langt unna og mulighetene begrenset.

En stor familiehendelse: spanskesyken, barna som ble fordelt

Et av de store familieavsnittene i episoden handler om Rønnaug, ei søster av Åses mor, som dør under spanskesyken. Hun etterlater seg tre barn, og Åse forteller hvordan barna blir fordelt i slekta fordi faren ikke klarer å ta seg av dem. Det er en fortelling som viser både sorg og praktisk ansvar: hvem tar hvem, hvem har kapasitet, hva gjør man når livet brister?

Oddvar kommer til Åses foreldre og vokser opp hos dem. Åse sier at Oddvar senere har fortalt at han bare har gode minner fra å være der – han følte seg «som én av de andre». Hun forsøker også å plassere hvordan søskenflokken så ut da han kom, og går gjennom årstall og rekkefølge på søsknene slik hun husker dem. Det blir både en faktarekke og en følelsesfortelling: dette er en familie som stadig åpner plass, også når de allerede har fullt.

Oppdal og storesøster Målfrid: hjemlengsel og «den gleda skal de ikke få»

Åse forteller også om å være på besøk hos storesøster Målfrid i Oppdal – både som niåring og som tolvåring. Det kommer fram et sterkt, nesten poetisk bilde: mange morgener sitter hun og ser på toget som «puffer oppover Drivdalen» og tenker at hun gjerne skulle ha vært med. Samtidig ligger det en annen følelse der: hun vil klare seg, ikke gi etter for erting eller for andres forventninger om at hun skal bli fort hjemlengsel. Hun tar med seg en slags stahet: hun skal stå løpet ut.

Hun forteller om reiser som ikke er selvsagte: sykkel ned til toget, og å sitte i en spesiell vogn på et godstog tidlig om morgenen. De får nesten ikke sove natta før, fordi de er redde for å forsove seg og miste toget. Og så, når dagen kommer, blir det «storveiest» å være på vei hjem til Dombås. Disse scenene gjør at Oppdal-oppholdet ikke bare handler om besøk, men om å bli større: å reise, tåle savn, og oppdage at man kan bære både lengsel og mestring samtidig.

Seterliv: Folldal, Vålåsjøen og en sommer som lukter einer og nysilt melk

Mot slutten går samtalen inn i seterlivet – først i Folldal (Gravbekklin), senere ved Vålåsjøen/Holomsæter ved Avsjøen. Åse beskriver at hun er med mora, at de har kyr – kanskje seks – og at seterdrifta er arbeid fra tidlig morgen. Hun forteller om hvordan kyrne ble lokket, om mjølking, og om hvordan mjølka ble håndtert: 30-litersspann som ble dratt ned til mjølkerampe, og avkjøling i bekken for å holde den kald. Hun nevner også hvordan noen søsken kom på besøk, og hvordan det kunne bli sang og gitarspill i hytta – en liten øy av fest midt i arbeidsukene.

Det kommer også fram små kulturspor: en sykepleier som heter Søster Åse inviterer henne fordi hun selv heter Åse, og gir henne en bok om Florence Nightingale. Og så er det de helt hverdagslige, men sterke detaljene: mora som koker gubb og ost, og tørre einerhauger som brukes til fyring når osten skal kokes. Seterlivet blir, i Åses fortelling, både slit og glede – og en sosial verden av jenter som besøker hverandre på kvelden.

---

Legg gjerne inn en kommentar!