Palestina november 2016

Tor Øystein Vaaland invtiterte til en vandring over Vestbredden fra Nasaret til Betlehem. Reisen startet fredag 11.11 og vi dro hjem igjen mange sterke inntrykk rikere søndag 20.11

Bakgrunn

Tor Øystein Vaaland er journalist og forfatter med stor interesse og kunnskap om Palestina. I 2016 var han prest i Asker. Han planla og ledet reisen med et tjuetalls deltakere. Formålet med reisen var å besøke steder og mennesker som kan gi oss et bilde av situasjonen «på bakken» i et konfliktfylt og opprevet landskap.

Reiserute

Vi fløy inn til Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv. Derfra tok vi buss halvannen time nordover til Nasaret hvor vi bodde på St. Margareth’s gjestehus.

Dag to fikk vi gå gjennom Sefforis-landskapet til Kana. Et første møte med landsbyer revet og dekket til («de har aldri eksistert») mens nybygger-landsbyer dominerer landskapet. På vandringen til Kana kom vi forbi moskeen til profeten Jonas minne. I Kana var det bryllup.. Tilbake i Nasaret besøkte vi utravningene i Mariasøstrenes kloster.

Dag tre dro vi sørover med buss til grensestasjonen i Jalame, muren og grenseposten til Vestbredden. Vi vandret til St Georges kirke som minnes de 10 spedalske fra evangeliefortellingen. I nærheten besøkte vi Canaan Fair Trade, et senter for oljeproduksjon og andre landbruksprodukter. Bussen tok oss til Zebabde der vi besøkte en kristen menighet og fikk privat overnatting hos hyggelige familier.

Dag fire fikk vi gå over åsene fra Sebastiya til Nablus, en tur på ca. fire timer. En tur på stier og kjerreveier. Høydene rundt var tydelige settlements bygd. Framme i byen oppsøkte vi kirken der tradisjonen sier at Jakobs brønn ligge, der den samaritanske kvinnen møtte Jesus. Vi besøkte kirken og fikk drikke vann fra brønnen. En av de største flyktningeleirene ligger like ved kirken. Vi gikk inn i Balata og fikk hilse på folk som bodde der. Utrolig tettbygd og vanskelige bo- og leveforhold på alle vis.

Natten ble urolig. Vi våknet av skuddveksling like ved hotell Yasmeen der vi bodde. Det var IDF, den israelske hæren som hadde gått inn i Balata for å ta motstandsgrupper der. Vi søkte sikre rom og ventet ut morgensola.

Dag fem var satt av til vandring i Wadi Qana, et område preget av appelsinlunder og annet jordbruk. Vanskelighetene tårner seg opp for de som drev fruktdyrkingen på grunn av vannforsyning. Myndighetene så ut til å slå av og på vannet etter som det passet. Og på høydene fylte settlements horisonten. En IDF-patrulje fulgte med på oss.

Fra Wadi Qana tok vi buss til gamlebyen Deir Istya og videre opp på Gerisim-fjellet der samaritanerne har sitt største bosted. Der er det også et flott museum som vi fikk besøke med en ivrig og dyktig guide.

Dag seks var en skikkelig tur fra Samia-kilden ned en kronglete og bratt sti østover mot Jeriko. Her fikk vi en realitetsorientering på fortellingen om den barmhjertige samaritan. Det er ingen sak å gjemme seg i klippene for å overfalle vandringsmenn i dette landskapet. Vi fikk bo på Auja gjestehus litt utenfor byen. Men vi dro inn i Jeriko på kvelden for å se oss rundt og for å spise. Vi fant treet Sakkeus klatret opp i (sic) og en skrytetavle for president Medvejev fra Russland som hadde finansiert et veistykke i byen..

Da sju ble som dagen før, en drøy tur tilbake vestover mot Betlehem opp Wadi Qelt. Bratt, steinete, tørt og spektakulært. Vi kom opp til St. Georg-klosteret som klorer seg fast i fjellsiden. Eneboerhuler var det også flust av i fjellsidene på begge siden av dalen.

Fra klosteret kjørte vi buss gjennom et goldt og steinete landskap til landsbyen Taybeh. Den ble raidet og brent av settlere for noen måneder siden. (2025) Men i 2016 var byens stolthet, bryggeriet i full drift. Det vil si, alltid med et forbehold om vann. Uten vann blir det dårlig øl – og det var også hele tiden spørsmål om tilgang til utskipning via havnene i Tel Aviv. Modige og tålmodige folk som holder ut og gjør så godt de kan.

Betlehem

Fra Taybeh tok vi bussen vår videre til Beit Sahor, betlehemsmarkene. Det led mot kveld og vi kom inn i kirken som minnes gjeternes opplevelser julenatt. Der var det også en gruppe amerikanske studenter. Jeg innrømmer det glatt, det var flott å kunne synge «Gloria in excelsi Deo» flerstemt med dem!

Dramatikken med grensegjerdene og stengslene mellom byer, landsbyer, olivenlunder og beitemarker ble mer og mer tydelig i landskapet. Mens vi snirklet oss opp høyden mot Betlehem var muren ikke til å ta feil av. Vi kom inn i BetlehDramatikken med grensegjerdene og stengslene mellom byer, landsbyer, olivenlunder og beitemarker ble mer og mer tydelig i landskapet. Mens vi snirklet oss opp høyden mot Betlehem var muren ikke til å ta feil av. Vi kom inn i Betlehem og fikk besøke fødselskirken før vi dro til vårt nye overnattingssted Abu Jubran gjestehus.

På kvelden vandret vi Nativity Street med alle butikker med palestinsk håndverk og først og fremst alle bedriftene som skar ut krybber og figurer i oliventre. Tøff business i sviktende turistmarked og svært krevende forhold til de israelske myndighetene.

Dag åtte handlet om Jerusalem og hvordan komme seg dit fra Betlehem. Vi fikk se separasjonsmuren på nært hold der den slynger seg gjennom gater og marker. Grensepasseringen var grei for oss turister, men en lidelse for folk som må gjennom fram og tilbake på jobb hver dag. Skikkelig uhyggelig, stressende og trakasserende erfaring.

Vi kom inn i gamlebyen gjennom Damaskusporten og vandret gjennom gamlebyen i Øst-Jerusalem. Klagemuren, tempelhøyden, Gravkirken, det meste vi ellers rakk over. En sterk opplevelse av historien og av den trykkende, spente stemningen.

Dag ni dro vi med buss fra gjestehuset til Beit Jala og Cremisandalen. Enda et eksempel på hvordan palestinsk produksjon og næringsliv møter kjempeproblemer på grunn av setlere, separasjonsmurer og veisperringer. Jeg og to venner reiste fra selskapet i drosje og dro til Ramallah for å besøke kjente. Der fikk vi også møte representanter for regjeringen på Vestbredden, en journalist og Arafats mausoleum og museum.

Glimt fra reisen