Narvik og Grovfjord juni 2026
Referat fra en reise i dagene 1.-6. juni der Arne Bertheussen og Asbjørn Ludvig Stavem tok med Ivar Flaten for å vise fram Narvik, Grovfjord og området rundt, studere krigshistorien, næringsliv, byutvikling og om læstadianernes virksomhet.
Bakgrunn
Vi tre kamerater møtes av og til for å snakke sammen, løse verdensproblemer og utveksle livserfaring over et glass øl. Der ble ideen født om å dra nordover for å besøke Arnes fødested og Narvik der Asbjørn i mange år var leder for Narvik næringsforum. Asbjørn har en særlig interesse for krigshistorien i Narvik (og Nord-Norge) og ville ta oss med til et område som i alt for liten grad er kjent blant folk flest. De to første dagene var det Arne som la opp med vekt på Grovfjord og læstadianerne I Bjerkvik. Vi kom til Narvik tirsdag kveld og resten av dagene hadde Asbjørn forberedt. Vi fikk oppleve mye, lærte mye og hadde hyggelige dager sammen.
Reisen nordover
Vi tok flyet fra Gardemoen til Evenes med avgang kl. 15.00. Etter halvannen times flytur landet vi på Evenes der vi hentet leiebilen som var bestilt. Det var ikke bare enkelt. Det var en kjempelang kø ved Hertz-skranken der 2-3 mann jobbet iherdig for å levere ut biler. Jeg opplevde det som en utrolig omstendelig og treg prosess. Det tok 90 minutter før jeg kom til skranken og fikk bilnøklene.
Turen nord-vestover var en sterk naturopplevelse med nydelig landskap langs fjorden. Irrgrønne fjorder med løvetann I full blomst og den blå fjorden med snødekte fjell I bakgrunnen. Nydelig.
Vi kom til den store Tjeldsundbroa over til Vesterålen og stoppet på restauranten for å spise middag. Utsikten til Tjeldsundet med båttrafikken og en flott utsikt mot de snødekte fjelltoppene vestover. Vi spiste husets fiskegrateng og var mer enn fornøyd med både mat og service.
Vi stoppet på Evenskjer for å handle mat til kvelds og neste morgen før vi dro videre nordover og etter hvert østover, over en ås før vi kom ned mot Grovfjord.
Grovfjord
Vi kom til Grovfjord i strålende solskinn og sjelden god temperatur, kjørte over broa som førte inn til bygdesenteret og Arnes barndomshjem. Huset brukes som feriebolig for Arnes bror og familie. Historien om huset og forfedrene er godt beskrevet i Arnes bok Bestemorverdier. Boken er en kulturhistorisk og personlig beretning om forfedrenes liv og arbeid gjennom fem generasjoner helt fram til Arnes barndom og ungdomstid på 50- og 60-tallet. Han har også skrevet boken Tre brødre om egen og søskens oppvekst i etterkrigstiden.
Vi fikk en første presentasjon av gården med befaring i stabburet og i fjøset. Der var det også en samling av utstyr fra gårdens gamle dager. Vi fikk se området rundt og spaserte ned til Innervågen gjennom skolegården og fikk et inntrykk av området.
Tirsdag morgen hadde vi en fin runde ut mot Yttervågen og fikk se det gamle og velholdte naustet som lå ved de store hallene til båtbyggerfirmaene. I de nordnorske fjordene er forskjellen på flo og fjære betydelig, kanskje 2-3 meter. Det var tydelig på måten brygger og båtplasser var ordnet.
Astafjord kirke i Grovfjord
Arne hadde gjort avtale med en av bygdas ildsjeler for å fortelle om bygdas historie. Før avtalen med Gunnar Johansen, tok Arne oss med opp i lia ovafor kirka med flott utsikt over bygda og fjorden. Været fortsatt nydelig med sol og vindstille. Vi kom opp til områdene Arne i skoleårene var med på skoleskirenn og hvor bygdas turlag hadde fått på plass lysløype. Vi gikk stien opp til gapahuken der det var rigget til med bålpanne, gode sitteplasser, ved, svartkjele OG kaffe!
Møtet i kirka med Gunnar Johansen og kona Aina ble en flott time med grundig informasjon om både kirkelivet og bygdas historie. Gunnar har bak seg et langt liv som lærer og leder for idrett og kultur i bygda noe som har gitt han Kongens fortjenstmedalje. I en alder av 85 er han fortsatt aktiv i bygda på mange vis. Han har skrevet bok om Grovfjord under krigen og delte mer enn gjerne av sin kunnskap. Han fortalte inngående om næringsutviklingen med båtbyggeriene, bygningsfirma og ikke minst oppdrettsnæringen som i senere år har vært motoren i bygda økonomi og arbeidsliv. Brakkene ved industrihallen bar tydelig bud om arbeidere på «nordsjøturnus» med hektiske arbeidsperioder og så perioder hjemme. «Hjemme» er ofte Baltikum, Polen og andre europeiske land.
Kirka fra 1978 har en særegen form og rommer et stort, vakkert kirkerom, en stor menighetssal, et moderne kjøkken og praktiske rom for ungdomsarbeid. Aina har vært med i menighetsrådet i to perioder og fortalte om menighetens arbeid og utviklingen gjennom årene. Læstadianernes rolle i bygdas kirkeliv ble også berørt.
På krigsstien
Bygdas frivillige har lagt ned et stort arbeid med turstier. En av dem har fått navnet «På krigsstien» og ligger mellom Inner- og Yttervågen, på et nes med tydelige spor etter krigen. Informative tavler er satt opp med beskrivelser av historien og hva som skjedde på de ulike stedene. Det var også rikelig med sitteplasser på idylliske utsiktspunkter underveis.
Vi fikk også tid til å kjøre inn til fjordbunnen og tilbake før vi satte kursen nordover fra Grov.
Mot Bjerkvik via Gratangen
For å komme til Bjerkvik måtte vi legge veien om Gratangen og E6. Grovfjords nabofjord er kjent for dramatiske kirgsminner fra 1940 og en betydelig fiske- og fangstflåte som også led store tap av menneskeliv. Begge deler av historien er ivaretatt i minnesmerker ved veien. I tillegg er der etablert et Nordnorsk Fartøyvernsenter som har som formål å ta vare på gamle trebåter og har landets største samling av nordlandsbåter.
Bjerkvik
Målet der var læstadianernes store, nybygde senter der vi hadde avtale med John Skog. Vi spiste middag på kroa før vi kjørte et par kilometer sørover fra bygdesenteret til det storslåtte og nokså nybygde senteret.
Bjerkvik og Narvik har stort militært nærvær. Det er også interessant å vite at vår nåværende øverstkommanderende i forsvaret, Eirik Kristoffersen, er født i bygda. Det skulle også vise seg at det er forbindelser mellom ham og de folkene vi møtte like etterpå.
Læstadianernes senter
Da vi parkerte utenfor senteret så vi en eldre kar som kjørte rundt på en liten plenklipper-traktor. Vi var litt tidlig ute for avtalen og ruslet litt rundt og så på det imponerende anlegget. Mens jeg sto der og fotograferte kom han kjørende og stoppet maskinen. Det var en eldre mann, antakelig godt over 80 år.
«E det han Bertheussen?», spurte han. Jeg forklarte hvem jeg var og at Arne var inne i senteret for å se etter vertskapet. «Ka e klokka?», sa han, og satte øynene i meg. Jo, den var fem på seks. Han markerte nok at han ikke var sent ute. Det var Otto Skog som satt på plenklipperen. Han var åpenbart en av nestorene i forsamlingen og hadde mye å fortelle.
Otto Skogs navn møtte vi også senere på Krigsminnemuseet i Narvik. Han var bare 9 mnd. gammel da faren tok han med i robåten da den engelske marine bombarderte Bjerkvik i den tro at tyskerne var der. Tyskerne hadde forflyttet seg og den sivile befolkningen var kommet tilbake. Ottos far hadde med babyen som sannhetsbevis for at sivilbefolkningen var der og nå ble beskutt av de engelske kanonene fra sjøen.
«Der vart både far og eg fri for hørsel», sa Otto. Robåten deres var låret inntil den engelske jageren rett under kanonene som fortsatte skytingen mens de forsøkte å forklare den tragiske misforståelsen.
Vel inne i senteret fikk vi se en kjempesal med podiumsplass for ti. Stolene på podiet vendt mot forsamlingen der det var mange hundre sitteplasser. Vi ble vist inn i et stort rom, en spisesal der John Skog, vår vert, ordnet opp med kaffe, nystekte vafler og hjemmelaget syltetøy av lekkert slag.
Vertene i Bjerkvik var fire, brødrene John og Otto Skog og to jeg dessverre ikke noterte navnet på. To av dem var fra forsamlingen i Narvik der de har et enda større senter. Vi fikk servering og startet med en runde der vi fortalte om oss selv, hvem vi var og grunnen til besøket.
De fem vertene fulgte opp med å fortelle om seg selv, men la absolutt mest vekt på sin religiøse oppvåkning og bakgrunnen for sitt engasjement i forsamlingen. Det ble en givende, interessant og til dels rørende halvannen time.
Fortellingen om skoletilbudet de har opparbeidet var imponerende. Et frivilligkorps på over 40 lærere sørger for at barna får ukentlig undervisning i bibelhistorie og kristendomskunnskap. De har klasser for de ulike alderstrinn der de gjennomfører undervisningen med to lærere i hver klasse. Etter skoletimen (45 min) serverer de barna kveldsmat før de drar hjem.
Senere samtaler med opplæringsansvarlig i Narvik kirke (Den norske kirke) hadde lang erfaring med konfirmantundervisning og god kontakt med ungdomsmiljøene. Hun var klar på at det store arbeidet hos læstadianerne ikke var uproblematisk. De blir en gruppe for seg. Særlig vanskelig var det for barn som var aktive i idrettsaktiviteter. Treningene gikk bra, men kamper og turneringer i helgene kom ikke på tale. Alle måtte være med i forsamlingens møter. Dette minner meg om Bjørn Olav Nordahls bok «Nesten til stede» der han forteller om sin erfaring fra oppvekst i Drammen i en adventistfamilie.
Men vi fikk en grundig og imponerende klar og sterk fortelling om læstadianernes historie, fromhetsliv og teologi. Det var gamle Otto Skog som stod for dette. Det fører for langt å gå inn på alt her, men han gjorde et stort poeng av noe jeg ikke har tenkt på – eller reflektert over. Han mente at Porvoo-avtalen (avtalen om teologisk felles grunnlag mellom Den norske kirke, Svenska kyrkan, de baltiske kirkene, Den danske folkekirke, Church of England) var «dråpen som fikk begeret til å flyte over». Åpenheten for «katolsk tenkning» og svekkelse av det rene, lutherske læregrunnlaget var utålelig.
At Luthers kirkepostille med forord og prekener for hver søndag i kirkeåret ikke var godt gjennomlest og kjent av meg, en teolog, var naturligvis litt vanskelig å fordøye for Otto Skog. Dessverre vil det føre for lang å gjengi hans resonnement, historiske gjennomgang av bevegelsen – og teologien. Men heldigvis har de en godt oppdatert nettside der en kan lese deres beskrivelse som er en enklere oversikt av det Otto la fram denne dagen.
Vi dro fra Bjerkvik-senteret klokere, imponert og med flere spørsmål som det ikke var tid, rom og plass for å drøfte. Alle våre verter la stor vekt på den personlige omvendelsen som har sin grunn i en syndserkjennelse som fører til overgivelse, tilgivelse og nytt liv.
Til Narvik
Veien fra Bjerkvik til Narvik er ikke lang. En halvtimes biltur så var vi der. Den imponerende og nokså nye Hålogalands-brua tok oss over fjorden til Narvik. Gjennom gate 1 (ja, gatenavn som i New York) – også kalt Kongens gate, kom vi fram til det store 16-etasjes tårnet som huser Hotel Scandic Narvik.
Fullt i hotellgarasjen, men fant plass på en stor, kommunal parkeringsplass et par hundre meter fra hotellet. Romslige, fine rom med alt en trenger for noen dagers opphold.
Vi kom til byen utpå kvelden, så det ble ikke tid (og overskudd) til annet enn et kjapt besøk på Narvikguten Pub – en av byens mange puber.
Besøk hos ordføreren
Asbjørns tidligere jobb og kjennskap i byen ga oss mange muligheter. Han hadde planlagt godt, blant annet ved hjelp av sin venn Sigve Stokland, pensjonert banksjef og en mann med stor kontaktflate og mye erfaring både fra næringsliv og politikk.
Han var med oss til avtalen med dagens ordfører, Rune Edvardsen. Vi ble tatt imot på Rådhuset av hans sekretær og ble vist opp til ordførerens kontor der Rune tok imot med åpne armer og stort engasjement.
Hans væremåte og joviale og liketille stil har nok gjort sitt til at han oppfattes like mye som borgermester og tillitsmann enn som politiker. Samtalen forsterket det inntrykket.
Han fortalte levende om arbeidet for å få VM i alpint til byen, en beslutning og et gjennomslag som har skapt stort engasjement og en ny giv i byen på mange nivå. Han fortalte også naturligvis om LKAB som er byens store arbeidsplass og tidligere var en kjempestor inntektskilde til kommunekassa.
Han snakket også mye om relasjonen til spesielt Frankrike på grunn av krigen der franske soldater (fremmedlegionærer) var en vesentlig faktor i frigjøringen av Narvik. Det er et faktum at alle skolebarn i Frankrike lærer om felttoget i Narvik OG at ca. 50 gater, torg og steder bærer navnet Narvik.
Krigsminner i Beisfjord
På onsdag kjørte vi inn til Beisfjord for å besøke minnelunden med minnestøtter for russiske og serbiske krigsfanger. Nazistene hadde en ren utryddelsesleir der inne under krigen med forferdelige forhold og mange døde krigsfanger. Minnelunden var preget av sterk storm med mye rotvelt og knekte trær. Det ble en slags forsterking av de menneskelige grusomhetene som hadde funnet sted der.
Folket i Beisfjord holder minnet levende og jobber med å holde minnestedet i orden. Vi så en plakat der det var tillyst dugnad for å rydde opp etter vinterens stormer.
Restaurantbesøk
Vi fikk bord på byens mest populære fiskerestaurant, Fiskekroken og fikk servert både boknafisk og kveite. Vi var enige om at måltidet absolutt var av høy klasse. Pågangen er så stor at en fra 1. juni ikke får bestilt bord. En må stille opp og håpe på det beste. Det funket for oss – særlig på grunn av Asbjørns innsats.
Narviksenteret – Krigsminnemuseet
Torsdagen ble en maraton av inntrykk. Vi startet på byens store museum, Narviksenteret som huser en stor samling av krigshistorie presentert på en profesjonell og veldig flott og pedagogisk måte. Samlingen som møter en fra inngangspartiet er lagt opp slik at både skolelever, turister og «vanlige folk» får med seg hva som skjedde i området under angrepet og frigjøringen i de første krigsdagene i 1940.
Museumsleder Ulf Eirik Torgersen var informert om at vi kom og hadde satt av formiddagen til oss. Vi hadde forventninger til en spennende innledning og gjennomgang av utstillingen. Vi fikk mer enn vi hadde drømt om – MYE mer.
Vi ble tatt med den i underetasjen til et flott og romslig auditorium der vi tre satt på første benk og fikk Torgersen for oss selv. Han kom fra forsvaret og fikk jobb i en tidlig fase av museets historie. Eller rettere sagt, i en avgjørende fase der museets utvikling skjøt fart.
Derfor fikk vi en bred gjennomgang av utviklingen fra en ildsjel av en lege på stedets sykehus satte i gang arbeid for å få et hus for krigsminnene. Han klarte det og inspirerte også sin kone som også var lege og aktiv i Røde Kors til å skape et museum under Røde Kors sin paraply.
Mannen var litt av en drivkraft. Han tok seg av både egne soldater og fiendens soldater i krigshandlingene i Narvik og var også aktiv under Korea-krigen i 50-årene. Det sies at han er modell for en av karakterene i MASH, den amerikanske serien som noen sikkert husker.
Krigshistorien
Da gjennomgangen av museets historie var ferdig, gikk han direkte over til et foredrag om krigen. Framstillingen startet med de politiske årsakene til krigen med flere hundre års tilbakeblikk og helt fram til dagens sikkerhetspolitiske virkelighet. Et massivt, spennende og engasjert foredrag som holdt oss fangen til sammen i to timer og tre kvarter!
Referatet er vel verd å lese fordi det sammenfatter og gir et overblikk over krigshistorien som en sjelden får så kompakt og brilliant framstilt.
Narvik kirke
Vi hadde avtale med menighetspedagog i Narvik kirkelige fellesråd, Stine Slotten Løvseth kl. 13.00. Det holdt meget hardt, men vi klarte det, nesten. Vi mer eller mindre løp over broa til kirkesiden av byen og kom inn i den vakre kirken der Stine tok imot oss. Hun fortalte engasjert om kirkens historie og hvordan de nå jobber med kor, barnetilbud og gudstjenester.
Kirken feiret 100-års jubileum for kort tid siden og det var satt opp informative plakater om kirkens historie i våpenhuset.
Min gode kollega Jan-Otto Eek var prest der for flere år siden og hadde tydeligvis satt spor etter seg. Han var en mann flere i løpet av disse dagene snakket varmt om.
En banksjef og en tidligere ordfører
Kvelden hadde vi satt av til samtale om byens politiske liv og nyere historie. Vi var heldige å ha avtale med Sigve Stokland, pensjonert banksjef og politiker – og byens ordfører gjennom store deler av 1990-tallet, Olav Sigurd Alstad.
«Gammelordføreren» viste seg også å være forfatter. Han jobber nå med ferdigstillelsen av en bok om rallarene, arbeiderne som jobbet med Ofotbanen. I romans form skriver han fram historien ut fra sin egen families historie og erfaring, men presentert på en måte som gir rom for å ta inn stoff og historier noe friere. Vi gleder oss til boken er klar på Kolofon forlag.
Vi fikk høre om det politiske livet på godt og vondt. For ham var nok sortien særlig smertefull. Noen vil huske Terra-skandalen der en lang rekke kommuner hadde kjøpt aksjer gjennom Terra-fond som var investert i dårlige, amerikanske papirer. Skandalen sprakk i 2007 og kommunen fikk en regning på nesten 200 millioner.
Men han fortalte også om starten av den politiske karrieren. Som lærer på yrkesskolen hadde han engasjement både for ungdommene der, men også bygda. AP var et parti grunnfestet og godt etablert med stor tilslutning i et tradisjonelt arbeidermiljø. Problemet var at folk hadde sittet lenge og kanskje ble litt for maktglade og kanskje også maktarrogante. Derfor mobiliserte en gruppe yngre mennesker seg for å skape en ny giv og ny stil i partiet. Enden på den visa ble at han ble ordfører og ble sittende i to perioder.
Vi fikk en veldig interessant samtale om politisk arbeid, om ansvar for politikk basert på kompromisser og søkelys på å få saker løst. Samtidig var det et spennende innblikk både i byens næringsliv og politiske fortid.
Ofotbanen
Under oppholdet hadde vi forstått og fått innprentet hvor viktig Ofotbanen er for etableringen av Narvik og for det fortsatte livet i byen. Ikke minst den geopolitiske situasjonen i dag gjør produksjon av jernmalm utrolig viktig. Jernbanen ble bygget av folk fra området, fiskere og bønder som i et antall av omtrent 5000 i løpet av få år fikk bygget banen ferdig etter at et engelsk initiativ gikk konkurs etter få år. Den ble fullført etter at den norske og svenske stat gikk sammen for å skape en forbindelse mellom gruvene i Kiruna og utskipingen i Narvik.
Den historiske, militære og strategiske betydningen ble gjort veldig godt rede for da vi besøkte Narviksenteret.
Nå dundrer det inn malmtog etter malmtog, opp til 68 vogner som hver tar 100 tonn jernmalm. To digre lokomotiver drar lasten over fjellet. I Narvik har LKAB bygd automatisk mottak der malmen slippes rett ned i siloer, fraktes på effektive transportbånd direkte inn i de svære malmskipene som fører malmen ut i Europa til en sulten krigsindustri. Ja, og naturligvis annen industri som trenger jernmalm til stålproduksjon.
Alt dette var tema da vi satte oss på Arctic Train sitt tog fra Narvik stasjon til Bjørnevatn opp på fjellet ca. 40 km. Et eldre togsett fra Gjøvikbanen var hentet opp til Narvik av selskapet som drifter både toget, diverse gondoler mm. Turen var bedagelig med god guiding via høytaleren, på engelsk. Vi var ikke så mange om bord i denne avgangen, men ofte er toget smekkfullt, særlig når cruisebåtene legger til.
Toget beveger seg slakt oppover lia mot Bjørnfjell. Vi stoppet på de små stasjonene oppover og ventet på motgående tog. Det er daglig avgang med persontog fra Kiruna til Narvik og tilbake. Og så naturligvis de gigantiske malmtogene.
Fra togvinduet kunne vi også se et skipsvrak fra krigens dager som lå med baugen opp på land. Fjorden er full av vrak etter den harde bataljen i aprildagene i 1940.
Siden det var lite folk om bord, fikk vi rikelig tid til å snakke med konduktøren, Irmelin. Hun fortalte om jobben sin, selskapet Arctic Train og om turen. Da vi ble forsinket på hjemveien og Arne hadde et møte med tidligere klassekamerater å nå, hjalp hun til med å skaffe taxi som plukket oss opp en mils vei utenfor Narvik der toget ble stående og vente. Det var tekniske problemer på stasjonen. Suveren service og flott løst.
Banen er forutsetningen for Narviks vekst og utvikling og tonnasjeavgifter gjennom årene skaffet byen utrolige inntekter. Narvik var en av landets absolutt rikeste kommuner og kunne bygge sykehus, rådhus, flyplass osv. uten å be noen om tilskudd. Dette endret seg drastisk da lovverket ble forandret. Nå er inntektene begrenset til skatteinntekter fra LKABs ca. 200 ansatte – men også fra alle som har sitt arbeid knyttet til bedriften, kanskje ti ganger så mange.
Konklusjon
Turen var en fantastisk opplevelse av vakker natur og mye å lære om både krigshistorien, byens historie, læstadianerne – og ikke minst næringshistorien og betydningen av Ofotbanen. I den geopolitiske situasjonen med stort behov for solid infrastruktur østover, har banen minst like stor betydning som før. Og malmproduksjonen i Kiruna går for fullt, de har oppdaget nye årer som gir nye hundre års produksjon til en verden som skriker etter jernmalm.
Byen og området frister absolutt til gjenbesøk og kan sterkt anbefales alle som ikke ennå har vært der.