Ali Faruk Biser kom til Norge etter krigen i Bosnia. Han er forfatter, tenker og samfunnskritiker – og kaller seg selv en kjærlighetsterrorist. I denne samtalen deler han sine erfaringer fra et liv i kamp mot ideologier, nasjonalisme og systemer som stenger folk ute. Med dyp kjærlighet til hjembyen Drammen – og en like dyp frustrasjon over stengte dører – tar han oss med i et livsprosjekt for menneskeverd, rettferdighet og dialog.

“Hjemland betyr å snakke og vise kjærlighet.”

Mellom krig og kjærlighet: Et liv i kamp for verdighet

En barndom i fellesskap og frihet

Ali vokste opp i Doboj i det tidligere Jugoslavia, i et hjem preget av litteratur, politikk og åpenhet. Foreldrene var lærere, og faren var også aktiv i kommunistisk politikk, mens moren var troende. Han beskriver barndommen som fri og trygg, i et samfunn der man lyttet til hverandre og verdsatte ideer – ikke hvem som ytret dem. Allerede som ungdom engasjerte han seg i litteratur, teater og frivillig arbeid, og begynte tidlig å skrive dikt og filosofiske tekster.

Han fremhever den brede utdanningen han fikk, med fag som filosofi, psykologi, logikk og komparativ litteratur. Gjennom studiene og livet lærte han å tenke selvstendig og kritisk, og han opplevde en kulturell rikdom i et samfunn der både amerikanske og russiske ideer sirkulerte fritt.

Når ideologi overskygger menneskeverdet

Et vendepunkt kom da nasjonalismen begynte å dominere samfunnsdebatten. Biser beskriver hvordan ideologier fikk fotfeste og ble brukt til å splitte befolkningen langs etniske og religiøse linjer. Han understreker at problemet ikke var enkeltgrupper som serbere eller muslimer, men ideologiske krefter som koblet nasjon, religion og makt.

Han så hvordan nasjonalistene tok kontroll over hæren og brukte religion som retorisk våpen. Krigen kom ikke som et plutselig sjokk, men som et resultat av en systematisk demonisering og en tilsløring av virkelige konflikter, som økonomisk korrupsjon og maktmisbruk. Krigen ble en måte å dekke over plyndring og politisk svik, mener han.

Flukt og tap

Biser trodde lenge at krigen ikke ville komme. Han hadde tillit til rasjonalitet og fellesskap, men etter hvert ble realitetene uunngåelige. Familien mistet eiendom, rettigheter og trygghet. Han beskriver en situasjon der rettsstaten forsvant, der mafia og politikk smeltet sammen, og hvor han som humanist og demokrat ikke lenger hadde plass.

Han mistet sin bedrift, forsøkte å få tilbake familiens eiendom, men møtte korrupte strukturer og tomme løfter. På et tidspunkt forsto han at det ikke lenger var mulig å bli i hjemlandet. Han sendte familien i forveien til Norge, og da sønnen ba ham om å leve, ikke kjempe, valgte han å følge etter.

Et nytt liv i Norge

Da han kom til Norge, opplevde han nye former for utenforskap. Han gikk på norskkurs, men ble traumatisert på nytt. Han følte seg ikke sett, ikke hørt, og erfarte at utdanning og livserfaring ikke ble verdsatt. Han fikk ikke innpass i arbeidslivet, og beskriver et samfunn som påstår at alle er like, men som ikke gir like muligheter.

Likevel har han vært en aktiv samfunnsborger. Han har skrevet dikt, laget teater, deltatt i debatter og søkt støtte til kulturprosjekter. Han startet prosjektet “Samtale med liv” og har arbeidet med temaer som fred, demokrati og menneskeverd. Han er opptatt av å kjempe med ord, med følelser og med kjærlighet – og kaller seg selv en kjærlighetsterrorist.

Kritisk kjærlighet til samfunnet

Biser er en skarp kritiker av både offentlig forvaltning og flerkulturelle foreninger. Han mener at mange organisasjoner lukker seg om seg selv og blir for lite opptatt av fellesskapet. Kultur reduseres ofte til mat og fest, sier han, og det blir lite plass for kunstnere, tenkere og brobyggere. Han savner å bli invitert inn – til kirker, museer, biblioteker – som en aktør, ikke bare som gjest.

Han mener vi må støtte aktivitet og innhold, ikke bare telle medlemmer. Foreninger bør ikke få støtte bare for å samle egne, men for å bidra til felles verdier og samfunnsbygging. Han advarer mot å bruke “vi og dem”-retorikk, også i Norge. Det er slik konfliktene begynner, minner han om.

En kjærlighetsterrorist i Drammen

Ali Faruk Biser har aldri sluttet å kjempe. Med diktsamlingen «Elsker Drammen» og sitt engasjement for å løfte byen og menneskene i den, har han satt spor. Han inspirerte ideen til Facebook-gruppen med samme navn, og selv om han ikke alltid blir lyttet til, fortsetter han å skrive, snakke og stille spørsmål.

Han avslutter med å si at kultur må være mer enn underholdning – den må inkludere kunstnere og tenkere fra hele spekteret av befolkningen. Bare da kan vi bygge et reelt fellesskap, mener han.