Fra en barndom i Venezuela til en nøkkelrolle i integreringsarbeidet i Drammen, har Ana Maria Silva Harper viet livet sitt til å skape muligheter for andre. Gjennom politikk, frivillighet og praktiske initiativer har hun jobbet for at innvandrere skal bli en aktiv del av samfunnet. Med en klar visjon om at integrering ikke handler om hjelp, men om deltakelse, har hun bygget broer mellom mennesker, kulturer og generasjoner.

«Vi må ikke starte med å si ‘Hva kan vi hjelpe deg med?’ Spør heller ‘Hva vil du? Hva ønsker du å bidra med?’ Integrering handler ikke om å ta imot – det handler om å delta.»

Å bygge broer – med vilje og engasjement

Ana Maria Silva-Harper ble født og oppvokst i Venezuela, i en trygg og kjærlig familie. Hun var yngst av fem søsken, og barndommen var preget av stabilitet og fellesskap. Faren var distriktslege, og familien flyttet ofte mellom ulike steder i landet. Selv om det ga henne en følelse av å stadig være den nye på skolen, fikk hun også innsikt i de store forskjellene i det venezuelanske samfunnet. Fra ung alder ble hun oppmerksom på urettferdighet og sosiale skiller, og det vekket et sterkt engasjement i henne.

Oppveksten hennes var tett knyttet til den katolske kirken. Hun gikk på nonneskole i 13 år, hvor religionen var en naturlig del av hverdagen. Selv om hun verdsatte verdiene hun fikk med seg, begynte hun tidlig å stille spørsmål ved autoriteter og tradisjoner, særlig knyttet til skrift og bekjennelse. Dette var en første indikasjon på hennes selvstendige og reflekterende natur.

Etter videregående skole dro hun til USA som utvekslingsstudent. Der fikk hun en norsk vertssøster, som hun knyttet et sterkt bånd til. Da hun senere besøkte Norge, ble hun fascinert av landet – og av en mann som senere skulle bli hennes ektemann. Etter noen år i Venezuela, der de etablerte familie, valgte de å flytte tilbake til Norge i 1986. Drammen ble deres nye hjem.

Overgangen til et nytt land var utfordrende, men Ana Maria hadde en fordel: Hun var gift med en nordmann, hadde en norsk familie, og hadde lært seg språket. Likevel var det viktig for henne å finne en måte å bli en del av samfunnet på. Svaret fant hun i frivillig arbeid. Hun meldte familien inn i den lokale fotballklubben, ble aktiv i nærmiljøet og tok småjobber som tolk. Dette engasjementet skulle bli starten på hennes lange karriere innen integreringsarbeid.

På 1990-tallet begynte hun å jobbe med flyktninger og innvandrere i Drammen kommune. Som spansktolk kom hun tett på chilenske flyktninger, og senere ble hun tolkeleder. Hun tok også videreutdanning og begynte å jobbe innen helseøkonomi. Men hun slapp aldri taket i sitt engasjement for integrering og sosial inkludering. I 2009 ble hun spurt om å lede Drammen minoritetsråd, et verv hun takket ja til fordi hun lenge hadde ønsket bredere representasjon i integreringsarbeidet. Under hennes ledelse ble rådet et viktig bindeledd mellom innvandrergrupper og kommunen.

Ana Maria har en pragmatisk tilnærming til integrering. Hun mener at språkopplæring og deltakelse i samfunnet er nøkkelen til en vellykket integreringsprosess. Hun har også vært en tydelig stemme for at innvandrerkvinner må få mulighet til å bidra aktivt, og ikke bare bli sett på som noen som trenger hjelp. Denne tankegangen førte til opprettelsen av Jasmin Kvinnenettverk, et initiativ hun tok sammen med tre andre kvinner. Nettverket, som i dag har over 130 medlemmer, tilbyr alt fra norskundervisning til praksisplasser i kafé- og systueprosjekter.

Hun har også vært sentral i etableringen av Globusfestivalen, en stor kulturfestival i Drammen som viser frem det mangfoldige fellesskapet byen rommer. For henne handler integrering om å bygge broer, ikke skape parallelle samfunn. Hun understreker viktigheten av å spørre innvandrere: ‘Hva ønsker du å bidra med?’ heller enn ‘Hva kan vi hjelpe deg med?’

Politisk har hun engasjert seg i Høyre, hvor hun har arbeidet seg opp uten nettverk eller kjente forbindelser. Hun har vært aktiv i bystyret og formannskapet, og hennes politiske engasjement speiler hennes overbevisning om at alle må gis mulighet til å delta – men at det også krever at man selv tar initiativ. Hun har vært tydelig på at kvinner, spesielt innvandrerkvinner, må tørre å ta plass og kreve sin rett til deltakelse.

Selv om hjertet hennes alltid vil ha en plass i Venezuela, ser Ana Maria på seg selv som drammenser. Hun beskriver seg som ‘en innvandrer med norsk identitet’ og har viet sitt liv til å skape muligheter for andre. Gjennom arbeid, politikk og frivillighet har hun blitt en av Drammens mest sentrale brobyggere, og hennes engasjement fortsetter å inspirere nye generasjoner av innvandrere til å bli en aktiv del av det norske fellesskapet.