Andrew Bozee har en historie preget av flukt, tilpasning og et sterkt engasjement for tro og fellesskap. Fra en trygg oppvekst i Liberia til en dramatisk flukt fra et land i kaos, har han funnet sin plass i Norge, hvor han har vært aktiv i kirkelivet og bidratt til fellesskapet både gjennom arbeid og menighet.

“Man må finne en vei videre. Hvis man blir værende i fortidens smerte, blir det vanskelig å gå framover.”

Fra Iran til Drammen – en livsreise preget av utholdenhet og engasjement

Oppvekst i Liberia
Andrew ble født i Liberia, et lite land på vestkysten av Afrika med en spesiell historie. Liberia ble grunnlagt av frigitte slaver fra USA tidlig på 1800-tallet og var det eneste landet i Afrika som ikke ble kolonisert av europeiske makter. Dette ga landet en unik identitet, men også dype sosiale og politiske skillelinjer.

Han vokste opp i en religiøs familie og gikk på en katolsk skole. Liberia var et samfunn preget av både tradisjonelle stammeidentiteter og amerikansk påvirkning fra de frigitte slavene. Andrew hadde en trygg oppvekst, men han ble tidlig bevisst de spenningene som fantes i samfunnet.

Militærkupp og flukt
I 1980 ble Liberia kastet inn i politisk uro da et militærkupp styrtet regjeringen. De neste årene var preget av ustabilitet, og i slutten av 1980-årene brøt det ut borgerkrig. Andrew var student da konflikten eskalerte, og plutselig var hverdagen preget av vold, frykt og usikkerhet. Universitetet ble stengt, og han ble nødt til å flykte til nabolandet Sierra Leone.

Flukten var dramatisk. Hans familie ble splittet, og hans mor og søsken måtte gå til fots i flere uker for å komme seg til trygghet i Guinea. Selv fikk han etter hvert kontakt med en norsk familie han kjente fra Liberia. De hjalp ham med å få de nødvendige papirene for å komme til Norge som student.

En ny start i Norge
Andrew ankom Norge i 1990. Overgangen var stor – fra et kaotisk Liberia til et rolig, organisert samfunn langt mot nord. Han kom midt på vinteren og fikk sitt første møte med snø og kulde. Likevel opplevde han å bli godt mottatt av sine norske kontakter.

For å lære språket begynte han på et kurs for fremmedspråklige, og han ble raskt en del av et internasjonalt kristent fellesskap i Oslo. Gjennom dette nettverket fikk han venner fra hele verden og fant en ny trygghet i troen og fellesskapet.

Et avgjørende vendepunkt kom da han fikk muligheten til å gå på en folkehøyskole i Norge. Der ble han introdusert for den norske kulturen på en praktisk måte, og han mener dette var en av de viktigste integreringsarenaene for ham. På folkehøyskolen lærte han norsk språk og kultur, samtidig som han ble kjent med mennesker fra ulike bakgrunner.

Tro og fellesskap i Norge
Andrew har alltid hatt en sterk tilknytning til kirken. Da han bodde i Drammen, jobbet han i en periode som kirketjener i Fjell kirke. Senere ble han aktiv i Jesus Deliverance, en afrikansk menighet i Drammen som samler mennesker fra hele det afrikanske kontinentet.

Menigheten har gudstjenester på swahili og engelsk, og fungerer både som et religiøst og sosialt fellesskap. Andrew mener at slike fellesskap er viktige for mange innvandrere fordi de gir en følelse av tilhørighet og et sted der man kan uttrykke sin tro på en måte som føles naturlig.

Han forstår at noen spør hvorfor innvandrere ikke bare går i norske kirker, men han mener det handler om kulturell gjenkjennelighet. “Det handler ikke om å isolere seg, men om å føle seg hjemme. Mange har vokst opp med en mer livlig gudstjenestetradisjon, med sang, dans og sterke fellesskap. Det er naturlig at de søker seg til lignende fellesskap i Norge.”

Erfaringer med rasisme og integrering
Som mange andre med innvandrerbakgrunn har Andrew opplevd både inkluderende og ekskluderende holdninger i det norske samfunnet. Han har opplevd rasistiske kommentarer og fordommer, men han har også møtt varme og åpenhet. Han mener at det viktigste er å ikke la seg knekke av negative opplevelser. “Man må finne de menneskene som er åpne, som vil forstå og samarbeide med dem.”

For ham har kirken vært en nøkkel til å finne sin plass i Norge. Han mener også at frivillige organisasjoner og dialogarbeid er viktig for å bygge broer mellom ulike grupper i samfunnet.

En historie om mot og fellesskap
Andrew Bozees historie er en fortelling om tap, tilpasning og ny tilhørighet. Fra å være en ung student i Liberia, tvunget til å flykte fra krig, har han funnet et nytt liv i Norge. Gjennom tro, fellesskap og vilje til å skape relasjoner har han bygget seg en ny tilværelse. Han fortsetter å være en brobygger mellom kulturer, og hans historie viser hvor viktig det er med fellesskap og støtte når man skal finne sin vei i et nytt land.