Anne Grete Spæren Rørvik har hatt en lang karriere som prest, først i Den norske kirke og senere i Metodistkirken. Med bakgrunn som sykehusprest og engasjert dialogarbeider har hun møtt mennesker i livets mest sårbare øyeblikk. Tro, teologi og kirkelig tilhørighet har alltid vært viktige spørsmål for henne, men det er først og fremst menneskemøtene og fellesskapet i kirken som har vært hennes største drivkraft.

«Jeg tror ikke på fortapelsen, og det hjelper meg til å møte alle mennesker med stor frihet.»

Fra folkekirken til Metodistkirken – en prestetjeneste preget av omsorg og dialog

Fra Strømsø til Metodistkirken
Anne Grete vokste opp i Drammen, i en familie hvor moren var aktiv i Strømsø kirke. Hun gikk i søndagsskole der, men ble etter hvert trukket mot Metodistkirken gjennom vennskap og fellesskap. Moren mente at man skulle gå der man hørte til, og Anne Grete ble sendt til Den norske kirkes søndagsskole, selv om hun så misunnelig på det levende barne- og ungdomsarbeidet hos metodistene.

Etter hvert tok hun steget over til Metodistkirken og ble en del av deres ungdomsarbeid, speiderbevegelse og sangkor. Dette miljøet ble en viktig del av hennes trosreise og la grunnlaget for hennes senere kall til prestetjeneste.

Sykehusprest og sorgarbeid
I 30 år var Anne Grete prest i Den norske kirke, hvorav 20 år som sykehusprest på Aker universitetssykehus. Hun beskriver sykehuspresttjenesten som en jobb preget av samtaler om sorg, død og eksistensielle spørsmål. Mens en menighetsprest møter mennesker i glede og høytid, handlet hennes arbeid i stor grad om å være til stede i kriser.

«Selv ved dåp, som normalt er en gledelig begivenhet, handlet det ofte om et barn som antagelig kom til å dø.»

I sykehusmiljøet jobbet hun tett med leger, sykepleiere og sosionomer for å møte pasientenes behov. Hennes rolle var å gi rom for samtaler om mening og tro, uten å presse noen inn i en religiøs forståelse. Mange pasienter hadde spørsmål om livet etter døden, og hun opplevde det som en viktig oppgave å gi dem trygghet.

Overgangen til Metodistkirken
Etter tre tiår i Den norske kirke valgte Anne Grete å gå over til Metodistkirken, hvor hun har vært prest de siste 11 årene. Overgangen var både teologisk og praktisk – i Metodistkirken ble hun en del av et annet fellesskap, der teologien la større vekt på etikk og handling. Hun opplevde at Metodistkirken har en mer dynamisk troslære, hvor tradisjonen ikke står fast, men stadig kan diskuteres og utvikles.

Hun forteller at vekten på nåde i Metodistkirken skiller seg noe fra hennes lutherske bakgrunn. Mens Den norske kirke har en sterk betoning av rettferdiggjørende nåde, ser Metodistkirken også nåden som en kraft til å handle og elske sin neste.

Dialogarbeid og åpen teologi
I tillegg til prestetjenesten har Anne Grete vært aktiv i dialogarbeid, blant annet gjennom Drammen og omegn tros- og livssynsforum (DOTL). Hennes åpenhet for ulike trosretninger har preget både hennes forkynnelse og møte med mennesker. Hun har jobbet for en teologi som respekterer erfaring og fornuft, og mener at dialog med andre trosretninger har gjort henne tryggere i sin egen tro.

Hun har også engasjert seg i spørsmål om hvordan kirken kan møte dagens samfunnsutfordringer, inkludert hvordan tro- og livssynssamfunn kan finansieres og organiseres i et mer pluralistisk Norge.

Et liv i kirkelig tjeneste
Nå som hun går inn i pensjonisttilværelsen, vil hun fortsatt holde gudstjenester annenhver søndag, men trekker seg ut av den daglige ledelsen. Etter et langt liv i kirkelig tjeneste, er det fortsatt fellesskapet, samtalene og troens åpne landskap som engasjerer henne.

Hennes reise fra folkekirken til Metodistkirken, fra sykehusets korridorer til dialogens bord, viser en prest med både dyp forankring og en vilje til å tenke nytt om tro, nåde og fellesskap.