I samtale med Anne Marit Tronvik i Ypsilon-podkasten fortelles en livshistorie som bærer preg av kallelse, mot og dialog. Fra barndommens nysgjerrige tro via musikkpedagogikk og kateketarbeid, til prestetjeneste og medvirkning i den gripende gravferden etter 22. juli, gir hun innblikk i et liv levd i åpenhet mot mennesker og tillit til Gud.

“Gud er en Gud som elsker all sin skapning. Da må det avspeile det vi gjør.”

Gud er ikke en liten gud du kan putte inn i en eske

---

Et uventet kall

Anne Marit Tronvik var godt etablert som musikkpedagog og kateket da noe helt uventet skjedde. Under forberedelsene til en familiegudstjeneste i Gamle Røyken kirke, mens hun sto alene i kirkerommet, hørte hun en stemme som sa: «Anne Marit, du skal bli prest.»

Reaksjonen var både vantro og uro. Dette hadde hun aldri forestilt seg. Hun prøvde å legge det bak seg, rasjonaliserte det bort som innbilning eller ønsketenkning. Men kallet slapp ikke taket. Først etter tre år, mange samtaler og bønner, ga hun seg over og begynte på det teologistudiet som førte henne til prestetjeneste i Den norske kirke. Da var hun 54 år gammel.

Troens spor gjennom livet

Veien til prestetjenesten begynte imidlertid langt tidligere. Anne Marit er født i Oslo, men vokste opp i Bergen. Hun husker bestefar, som var eldstebror i Frikirken, og som la hånden på hodet hennes og sa: «Gud signe deg, barnet mitt.» Barndommen hadde få kirkebesøk, men bordbønn og aftenbønn hørte til. Hun ble med i skolelaget som tenåring, og senere i Studenterforbundet. Den ene bevegelsen vektla det personlige og indre troslivet, den andre kombinerte tro med samfunnsengasjement.

Gjennom erfaringer med søndagsskole, musikkbarnehage og undervisning fikk hun gradvis trygghet i å stå foran folk og dele tro og liv. Hun oppdaget at også sjenanse kunne bearbeides gjennom livserfaring. Når hun i dag ser tilbake, beskriver hun det som en styrke å ha gått inn i prestetjenesten med både livserfaring og modenhet.

Gravferd som hellig rom

I sitt virke som prest trekker hun særlig frem gravferder som en verdifull del av tjenesten. Der, i sorgens landskap, møtte hun mennesker på sitt mest sårbare. Å hjelpe dem til å finne ordene, musikken og rytmen i avskjeden var en hellig oppgave. Hun opplevde seg trygg, men ikke skråsikker. Det handlet om nærvær og empati, ikke om å ha fasitsvar.

Hun møtte mange mennesker som sa «vi er jo ikke kristne», men som ba aftenbønn og Fader vår, og som gikk i kirken ved høytider. Hun utfordret dem på hva det egentlig vil si å tro, og var opptatt av å møte mennesker der de er, ikke der man synes de burde være. Dette preget også hvordan hun utformet andakter og prekenord – alltid med tanke på hvem som var til stede, hva de trengte å høre, og hvordan troen kunne gi trøst og retning.

Gravferden etter 22. juli

Det sterkeste og mest symbolske øyeblikket i Anne Marits prestetjeneste fant sted etter terroren 22. juli 2011. Bano Rashid fra Nesodden var blant ofrene på Utøya. Hennes familie ønsket en gravferd som forente muslimske og kristne skikker. Forespørselen kom brått, og biskopen var ikke tilgjengelig. Anne Marit tok ansvaret.

Et tett samarbeid med familien, med det muslimske gravferdsbyrået Al-Khidmat og med lokale myndigheter gjorde det mulig å gjennomføre en kristen gravferd i kirken og en muslimsk seremoni ved graven. På rekordtid ble det også tilrettelagt for muslimsk gravplass på Nesodden, med tydelig markering og nødvendig orientering.

I kirken var det fullt, og utenfor sto flere hundre. Pressen var til stede i stort omfang. Jonas Gahr Støre holdt tale. Anne Marit leste bibeltekster og delte en andakt med fokus på kjærlighetens kraft. Da kisten ble båret ut, stilte hun seg foran. Imamen, Senaid Kobilica, reiste seg og gikk ved siden av henne – spontant og uten planlegging. Bildet av dem to foran kisten, med folkemengden bak, ble et ikon på gjensidig respekt og felles sorg.

Ved graven ble det holdt muslimsk bønn. Familien ba både henne og Støre om å delta i jordpåkastelsen. Det var sterkt og rørende – ikke som en symbolhandling alene, men som uttrykk for ekte fellesskap i en smertefull tid.

Teologi i praksis

I etterkant har Anne Marit tenkt mye på hva denne erfaringen har gjort med hennes syn på tro og tjeneste. Hun forteller om et tidligere møte med en muslimsk far som ba henne huske familien i sine bønner. Det ble en nøkkel til forståelse. Hun sier: Gud er ikke en liten gud man kan putte i en eske. Gud er større enn våre forestillinger og elsker hele sin skapning.

Hun tror ikke på skråsikkerhet. Erfaringene har lært henne å møte mennesker med nysgjerrighet og respekt – og en dypere forståelse for hvordan man kan skape rom for felles handling uten å gå på akkord med egen tro. Ritualer og tradisjoner kan flettes sammen, ikke i en forvirrende blanding, men i en rytme som speiler respekt og medmenneskelighet.