Anu Kubar har en fascinerende livshistorie som spenner fra barndom i sovjetisk Estland, gjennom en politisk frigjøringskamp, til et liv og virke i Drammen hvor hun jobber med enslige mindreårige flyktninger. Hennes erfaringer med kultur, språk og natur, samt hennes dype engasjement for integrering, gir et unikt innblikk i både det estiske og det norske samfunnet.

«Jeg tror aldri jeg har vært så nasjonalistisk estisk som det første året i Norge. Når du forlater hjemlandet, blir du plutselig enda mer bevisst på hvem du er.»

Fra Estland til Drammen – en historie om identitet, natur og integrering

Anu ble født og oppvokst i Tartu, Estlands nest største by. Selv om hun var en byjente, tilbrakte hun alle sine somre og ferier på landet hos besteforeldrene, sammen med sine ni søskenbarn. Der lærte hun viktigheten av selvforsyning, sanking og bevaring av matressurser – en kunnskap hun fortsatt bærer med seg.

Estland, som var en del av Sovjetunionen frem til 1991, var preget av en dobbel virkelighet. Offisielt var landet en sovjetisk republikk med tvungne russiskundervisning og politisk propaganda, men i det skjulte levde en sterk nasjonal identitet. Anu opplevde tidlig hvordan hennes foreldre og besteforeldre bevisst unnlot å dele alt de visste om sovjetstyrets undertrykkelse – av hensyn til barnas trygghet.

I ungdomsårene ble hun en del av den voksende estiske frigjøringsbevegelsen. Hun var med på den historiske «Sangrevolusjonen» og deltok i den baltiske menneskekjeden i 1989, hvor mennesker sto hånd i hånd gjennom Estland, Latvia og Litauen for å demonstrere mot Sovjetunionens okkupasjon. Disse erfaringene ga henne en dyp følelse av tilhørighet til sitt hjemland.

En ny start i Norge
Anu møtte sin fremtidige ektemann, en estisk flyktning bosatt i Drammen, i 1993. Selv om hun i utgangspunktet ikke ønsket å flytte, bestemte de seg etter flere år i Estland for å etablere seg i Norge i 2000.

Overgangen var krevende. Selv om Estland og Norge har mange likhetstrekk i natur og klima, føltes det første året i Norge som en identitetskrise. Språket, kulturforskjellene og følelsen av å være fremmed gjorde at hun ble enda mer bevisst på sin estiske bakgrunn. Det var først etter en vintermorgen, hvor lukten av kald luft minnet henne om hjemlandet, at hun innså at Norge kunne bli et godt sted å bo.

For å finne sin plass begynte hun raskt å engasjere seg i frivillig arbeid. Hun jobbet for Frivilligsentralen i Drammen og ble involvert i ulike prosjekter for integrering. Dette førte henne etter hvert til en jobb på Introduksjonssenteret i Drammen, hvor hun begynte å jobbe med nyankomne flyktninger.

Arbeid med enslige mindreårige flyktninger
I dag jobber Anu med enslige mindreårige flyktninger i Drammen kommune. Hun beskriver jobben som krevende, men meningsfull. Ungdommene kommer ofte fra krigsrammede områder og har opplevd store traumer, men samtidig har de en utrolig evne til å tilpasse seg og skape nye liv.

«Vi ler mye. Ungdom har en fantastisk evne til å gå videre, til å bygge livene sine, til å finne glede – selv etter alt de har vært gjennom.»

Drammen har gjennom mange år hatt et godt system for oppfølging av enslige mindreårige, og Kubar er stolt av kommunens innsats. Hun forteller at alle ungdommene som har vært gjennom programmet, har fullført videregående skole – en bemerkelsesverdig prestasjon sammenlignet med resten av befolkningen.

En bro mellom to verdener
Gjennom sin egen migrasjonshistorie har Anu Kubar fått et unikt perspektiv på tilhørighet og identitet. Hun ser hvordan det nasjonale engasjementet hun opplevde i Estland, speiler seg i innvandreres ønske om å bevare sin egen kultur i Norge. Hun forstår hvorfor mange søker seg til sine egne miljøer i møte med et nytt land, men understreker også viktigheten av å engasjere seg i det samfunnet man er blitt en del av.

Hun trekker paralleller mellom sin egen opplevelse og de ungdommene hun jobber med. De står overfor mange av de samme utfordringene – å finne sin plass i et nytt samfunn uten å miste seg selv på veien.

Hennes historie viser hvordan erfaringer fra et liv i endring kan brukes til å hjelpe andre. Med en dyp forståelse for både Estlands og Norges historie, har Anu Kubar blitt en brobygger mellom kulturer, en veileder for unge flyktninger, og et eksempel på hvordan integrering kan være en berikelse – både for individet og for samfunnet.