Hvordan formes et menneske til å se mangfold som selvsagt og dialog som et livsspråk? I denne samtalen i Fjell kirke møter vi Arzanne De Vitre, lærer, sanger og ildsjel for dialog. Samtalen med Ivar Flaten beveger seg mellom barndom i Bombay, musikk, tro og erfaringer fra Drammen. Det handler om tilhørighet, fellesskap og å møtes på tvers av forskjeller.

Vi må gi hverandre åpenhet, tid og ro – og et rom uten behov for å ha rett.»

Livet som en bønn: Dialog i praksis

Sang som bønn

Samtalen innledes med Arzannes framføring av Ole Paus’ sang “Det begynner å ligne en bønn”. For henne er livet selv en bønn, og musikken en uttrykksform som bærer både tro og tvil. Sangen ble gitt henne som en gave i en sårbar periode i livet, og minner henne om at vi er elsket, også når vi ikke klarer å elske oss selv.

Hun forteller hvordan musikk alltid har vært en del av livet, fra foreldrenes musikkinteresse og mangfoldige bilturer i India, til kor og indiske trommer i barne- og ungdomsårene. I dag synger hun fortsatt, og musikk er et naturlig og ubevisst språk hun bærer med seg, og deler med elevene sine.

Barndom i Bombay – et mangfold av tro

Arzanne vokste opp i Bombay, en storby med alle verdens religioner og hellige hus som en del av nabolaget. Tempelet, moskeen, kirken og gurdwaraen var alle naturlige elementer i hverdagen, og høytidene ble feiret sammen på tvers av tro og tradisjon. Hun beskriver et fellesskap preget av farger, mat, musikk og gjensidig respekt.

Hun opplevde også i nærfamilien hvordan ulike trosretninger kunne leve side om side. Dette formet henne til å se mangfold som en ressurs, ikke et problem. Samtidig opplevde hun kontrasten i Norge, der hun som nyankommet oppfattet det som vanskeligere å snakke om tro. «Det var nesten flaut å si at man trodde på Gud,» sier hun.

Møte med dialogen i Drammen

Da hun kom til Drammen, ble hun umiddelbart engasjert i oppstarten av det som skulle bli Drammen og omegn tro- og livssynsforum. Hun oppdaget et åpent møte annonsert i lokalavisa, og møtte opp – direkte fra senga, uten dusj, men med brennende engasjement. «Jeg tenkte: Det finnes folk med gode intensjoner i denne byen!»

Hun ble en aktiv del av dialogmiljøet i Drammen, og beskriver hvordan samlinger, besøk i hellige hus, fellesmåltider og Ypsilonmarkeringene har vært med å bygge bro mellom mennesker. For henne er dialog ikke bare et begrep, men en praksis – å møtes, lytte, øve på å forstå.

Hva er dialog?

Arzanne reflekterer over ordets greske opphav: «día» betyr «gjennom» og
“logos» betyr «ord» eller «tale». Dialog betyr derfor å tale gjennom, sammen. For henne handler dialog om mer enn bare samtale – det er å gå gjennom ordene sammen, uten krav om å vinne eller ha rett. Hun etterlyser mer bevissthet rundt hva vi legger i ordene vi bruker, og mener det er en viktig øvelse å snakke om ordene selv, ikke bare gjennom dem.

Dialog som praksis og pedagogikk

I sitt arbeid ved Drammen voksenopplæring møter Arzanne mennesker fra hele verden. Hun legger vekt på å møte hver enkelt uten å la fordommer eller stereotypier prege relasjonen. «Alle vil bli elsket og høre til,» sier hun. Med varme og humor skaper hun et læringsrom preget av tillit og åpenhet.

Hun understreker at dialog og fellesskap må bygges med tid og tålmodighet. Det handler ikke om perfekte metoder, men om å ville hverandre vel, og å møtes med ro og åpenhet. Da kan vi lytte, lære og leve sammen.

Et dialogisk hjem

Arzanne opplever Fjell kirke som et naturlig hjem for sin tro og sitt engasjement. Hun roser menigheten for å være et sted med høyt under taket, der dialog er mer enn et begrep – det leves. Hun utfordrer også samfunnet til å være tydeligere på åpenhet og gjestfrihet, og minner oss om at det å feire hverandres høytider, dele måltider og skape rom for forskjeller er både mulig og nødvendig.

Slik viser hun hvordan livet selv kan bli en bønn – og dialog et livsspråk som bygger fellesskap.