Denne episoden handler om en periode der tungsinnet kommer tilbake, og Åse til slutt får plass ved Modum Bad. Hun forteller nøye om hvordan det bygget seg opp: en sårbarhet i familien, kroppslige belastninger etter en operasjon, og en hverdag som plutselig ble uoverkommelig – selv helt vanlige gjøremål. Midt i det mørke beskriver hun også små, avgjørende hjelpere: presten som kom på besøk og prøvde å støtte, venner som tok initiativ og søkte for henne, og behandlerne som ga både tydelige rammer og «ryggdekning». Samtidig får vi et nært innblikk i hvordan Åse opplevde forholdet mellom tro og depresjon: at hun ikke fikk til å be, men at hun likevel bar en stille bønn inni seg.

Hør samtalen

---

Les et sammendrag

Når det begynner å røyne på

Du spør om det tunge sinnet hadde sammenheng med det dere snakket om, men Åse er usikker. Hun peker heller på flere ting som kan ha virket sammen. Hennes mor Elise var skrøpelig, og Åse beskriver følelsen av at dere voksne barna på en måte blir «de eldste i slekta» – og at ansvaret dermed kjennes tyngre.

Så kommer kroppen inn i fortellingen. Åse forteller om en brystoperasjon, gjort fordi belastningen var blitt så stor at hun fikk betennelse i skulderen og ble anbefalt reduksjon. Operasjonen opplevdes som en lettelse, men etterpå får hun en infeksjon. Hun sier at selv om hun ikke så det slik der og da, kan slike etterreaksjoner være med og trekke en ned.

Når helt vanlige gjøremål blir uoverkommelige

Åse beskriver depresjonen gjennom det hverdagslige: alt blir tungt. Hun husker særlig at Ingvald skulle klippe plenen, og at hun nesten ikke klarte å forstå hvordan han orket. Det blir for mye bare å tenke på. Hun forteller også at det ofte ble litt lettere utover ettermiddagen, og nevner en ettermiddag der hun stod og bakte i vaskerommet da en prest kom på besøk.

Presten – Hjelseth – visste om depresjonen hennes og kom for å støtte. Han spøkte litt, med en replikk om at «den late arbeider best mot kvelden», og Åse tar det som et forsøk på å lette trykket. Men hun legger heller ikke skjul på hvor mørkt det var.

Når mørket blir skarpt

Åse forteller at når hun la seg om kvelden på det verste, kunne hun ligge med et ønske om at hun skulle slippe å våkne igjen. Hun sier at det var «såpass skarpt». Og så kommer en av episodens mest sårbare erfaringer: hun fikk ikke til å be.

Det er som om bønnens ord ikke er tilgjengelige, men nærheten likevel finnes: en stille nynning, en indre henvendelse. I Åses fortelling blir dette et uttrykk for tro under press – ikke som kontroll, men som en tråd å holde i.

Veien inn: noen som tar tak, og en søknad som blir sendt

Åse forteller at hun fikk hjelp av lege, men at noe av medisinen gjorde henne så trøtt og utafor at det ble uutholdelig. Så blir hun nevnt for Modum, og legen Marit Dørum Gjære tar initiativ og søker for henne. Åse får først tilbud om plass før jul, men hun klarer ikke tanken på å reise fra familien i jula, så det blir januar.

Togreisen: tvil – og så lettelse

Åse sier det var tøft å komme dit først. De første dagene i salongen ser hun ukjente folk ved bordene, mange røykte, og flere hadde et blekt og tomt blikk. Hun tenker nesten skremt at om en ikke har vært dårlig før, så kan en bli det her. Men for hennes del snur det fort: hun opplever at hun får god hjelp.

Opplegget: samtaler, grupper og aktiviteter som gir rytme

Hun forteller at hun først syntes det hørtes meningsløst ut med to timer i uka hos psykiater, sett opp mot hverdagen hjemme. Men hun opplever at det arbeider i hodet på en mellom timene, og at det skjer mye gjennom gruppene: kapellgrupper, samtalegrupper og et miljø som var tydelig på at de ville gi mest mulig hjelp.

Åse beskriver også aktivitetene: fletting og arbeid med krakker og tauverk, jobb ute i gartneriet, turer, og gymnastikk – blant annet med Johan Kaggestad. Hun er litt kritisk til noen «avslapningsgreier» som føltes for slappe for henne, men forstår samtidig at poenget var å samle sinnet og finne ro. Og så forteller hun med et smil at hun til og med var med på swingkurs.

Å reise hjem igjen: ryggdekning og et hjem som måtte fungere

Åse var på Modum i tre måneder, fra januar til påske. Hun forteller at hun var usikker da hun reiste hjem igjen, men at hun fikk viktig ryggdekning: hvis det ble for vanskelig, kunne hun gi beskjed og få komme tilbake. Det gjorde at hun torde å prøve hverdagen hjemme igjen.

Hun forteller også at en kommentar etterpå – at det var rart å kunne reise fra Ingvald og guttene – såret henne litt. For det var ikke lett å reise fra, men hun kjente hvor elendig hun var, og hvor nødvendig det var å få hjelp. Hun sier også at hun beundrer Ingvald for hvordan han forsto henne, og for at han bar mye hjemme mens hun var borte.

Etterpå: uro, lege og det som hjelper

Mot slutten forteller Åse at hun stort sett har klart seg bra senere, men at hun kunne bli engstelig når hun våknet tidlig og kjente uro. Hun gikk til lege, fikk snakke om mulige årsaker, og fikk et medikament som virket fort for henne. Hun sier hun ikke merket bivirkninger, og at hun valgte å fortsette fordi hun ble redd for at det skulle komme tilbake hvis hun sluttet.