I denne episoden forteller Åse om tre år som ble et vendepunkt: å få reise hjemmefra og gå på Vinstra landsgymnas. Hun setter opplevelsen i kontrast til søsknene som måtte ut i tjeneste tidlig, og hun beskriver et hybelliv fullt av fellesskap, sang, fester og teater – men også en skolehverdag med tøffe eksamener og høye krav. Underveis åpner hun for et større tema: hva det gjorde med henne å komme fra et strengt kristent miljø på Dombås, og så møte en hverdag med større frihet, mer kultur og flere impulser enn hun hadde hatt før.

Hør samtalen

Hvis du heller vil lese..

Åse begynner med å se bakover: hun var yngst i en stor søskenflokk, og i hennes barndom var det vanlig at ungdom måtte ut og tjene så snart de var i konfirmasjonsalder. Hun forteller om Sverre som ble sendt til seters på Dovrefjell, og hvordan moren gråt nesten da hun måtte sende ham fra seg. Hun forteller om søstre som var budeier om sommeren og hushjelp resten av året, og om et arbeidsliv som kunne kjennes som slaveri – lange dager, lite lønn, og en følelse av å bli utnyttet. I det bakteppet får hennes egen vei til gymnaset en dobbeltklang: glede over muligheten, men også en tydelig bevissthet om urettferdighet og forskjeller.

Fra Dombås til Vinstra: reisen og første møtet med hybellivet

Så skifter fortellingen til selve overgangen: hun reiser fra Dombås til Vinstra, og hun husker at en lærling fulgte med på toget. Hun er en av «andre kull» som får begynne på landsgymnaset, og allerede i de første minnene blir det tydelig at dette ikke bare handler om skole, men om et helt nytt sosialt landskap. Første året bor hun på en hybel som de kaller Hønhaugen, i et hus hos to damer, sammen med jenter fra ulike steder – Vågå, Otta, Hadeland. De bor to og to på rom, med senger på hver side, en kommode imellom og et bord de jobber ved, og et lite kott til oppbevaring.

Det er også her hun sier noe som går igjen gjennom episoden: at hybellivet var tett – og at det ble mye sosialt. Arbeidsro var ikke alltid lett å få, men fellesskapet var sterkt, og det ble en slags «vi-følelse» av å stå i det sammen.

Sang, kor og fester: å være del av noe større enn seg selv

En stor del av minnene handler om kulturlivet rundt skolen. Åse forteller om underholdningsfester på Bøndenes hus på Vinstra, om kor og sang, og om en leder som het Sigurd Berge. Hun får til og med et solooppdrag, og beskriver både gleden og nervøsiteten – særlig når en sang går høyt og hun er redd for ikke å nå opp. Hun husker pianisten Balke som hjelper henne å øve, og hvordan hun etterpå er så lettet og glad at hun nærmest kaster seg rundt halsen på han som leder kvelden.

Nordsletten-familien: adventskos, prolog – og en uventet samtale om livssyn

Åse forteller også om en lærerfamilie som blir viktig for miljøet. Fransklæreren Ola Nordsletten og kona inviterer elevene hjem, særlig i adventstida, med bakst og sosialt samvær. Det er ikke først og fremst «forkynnelse», slik Åse beskriver det, men en varm form for gjestfrihet. Til 17. mai får hun et oppdrag: å lese en prolog som (Ola) Nordsletten har skrevet. Hun forteller at hun senere, mange år etterpå, tar fram prologen og stusser: den handler om flagget, men hun finner ikke et eneste ord om korset i flagget. Det blir starten på en samtale hun har senere med sønnen, der hun forsøker å forstå hvilken livsretning familien egentlig sto i.

Streng kristendom hjemme – og erfaringen av frihet på gymnaset

Et av de mest personlige sporene i episoden er kontrasten mellom miljøet hjemme og livet på Vinstra. Åse beskriver en strenghet knyttet til Misjonssambandet, der hun opplevde at mye av det som var lystbetont, kunne bli stemplet som synd. Hun forteller at hun ikke fikk lov til å danse hjemme, og at stemningen kunne være mørk og angstskapende – særlig for barn. Samtidig beskriver hun hvordan avstanden til hjemmet på gymnaset gir et rom hun ikke har hatt før: ingen følger med på hvor hun er, ingen kontrollerer henne på samme måte. Hun blir med på dansefester og opplever det som både artig og befriende, samtidig som hun også merker at det fantes former for «løssluppenhet» hun selv tok avstand fra.

Kulturimpulser: diktlesing, besøk, utflukter – og en «årlig tur» som ender med latter

Åse forteller om besøk av kjente kulturpersonligheter, blant annet Arnulf Øverland som leser dikt. Hun beskriver det som litt kaldt, og som en stemning der noen var tydelig «kristendomsfiendtlige» i uttrykket – et interessant møte for ei jente som kommer fra et strengt miljø. Hun forteller også om besøk hos Inge Krokann gjennom datteren Ingunn, og om utflukter til Maihaugen og Aulestad.

En av de mer humoristiske episodene kommer i forbindelse med en slik tur: det står drikke på bordet, og Åse drikker et par glass pils – og forteller at hun blir «salig berusa». Hun legger til at det bare var en årlig tur, og forklarer det nesten nøkternt: hun var sulten og drakk for fort. Fortellingen sier mye om både tidsånden og henne selv: en blanding av nysgjerrighet, forsiktighet og en god evne til å le av seg selv i ettertid.

Teater, søndagsskole og et ultimatum

Gymnaset byr også på teateroppsetninger. Åse nevner blant annet Ibsens «Vildanden» og Holbergs «Den stundesløse». Hun har små statistroller, men følger arbeidet tett, og hun beskriver hvordan enkelte elever – som Ingunn – hadde tydelig talent og kunne leve seg helt inn i rollene.

Samtidig forteller hun om en mer krevende side: hun blir spurt om å hjelpe til på søndagsskole, men når navnet hennes står annonsert i avisa som deltaker i teater, får hun beskjed fra presten om at hun må velge: enten teater eller søndagsskole. Åse beskriver det som et ultimatum hun ikke liker, og fortellingen åpner et lite vindu inn i de religiøse spenningene som kunne ligge tett på et ungdomsliv – også på et sted som ellers oppleves friere.

Eksamener og «privatister»: tre år som skulle bevises

Når hun kommer inn på skolearbeidet, sier hun at de var privatister og måtte opp i alle fag. Hun beskriver eksamensperiodene som tøffe, med deler av eksamen på andreåret og resten siste året. Hun gikk engelsklinja, og forteller ærlig at hun ikke var spesielt sterk i engelsk og fikk noen middels karakterer. Likevel kommer hun seg gjennom, og hun beskriver også små livsmerker rundt dette: studentkjolen blir den hvite konfirmasjonskjolen og i russetida får hun sydd en rød russekjole.

Hun husker også en muntlig eksamen hun gruet seg til, og hun forteller om en medelev som kunne mye, men slo bort ting i latter – og endte med svakere resultat enn forventet. Slik blir eksamen ikke bare et system, men et rom der temperament, nervøsitet og personlighet slår direkte inn.

Helse og hverdagsliv: migrene, gymnastikk og det å være «nokså frisk»

Åse sier at hun stort sett var frisk på gymnaset, men nevner migrene som et tilbakevendende problem. Hun forteller om harde anfall, om venner som følger henne hjem, og om et legebesøk der hun får tabletter som hun opplever gjør henne dårligere. Hun slutter derfor fort å bruke dem. Ellers husker hun gymnastikken og gymnastikklæreren Åse Gjelsvik, rektors kone – ei lita, spretten dame som setter sitt preg på faget.

Etterpå: jubileum, gjensyn og gjenkjennelse

Mot slutten beveger samtalen seg framover i tid: Åse forteller om to gjenforeninger med kullkamerater, og om gleden ved å møte folk igjen – noen kjenner hun igjen med en gang, andre blir hun først usikker på, men så kommer gjenkjennelsen når praten går. Hun nevner venninner og klassekamerater, og gir små portretter: prestedatteren Lise (Siren Lise), som hadde en latter som kunne høres over alt, en lege i Trondheim som bød henne opp til dans med en replikk, og mennesker som allerede da bar på skjørhet og sykdom. Gjensynet blir et ekko av de tre årene: et fellesskap som var intenst, og som fortsatt kan vekkes til live av noen få navn og historier.