Denne episoden tar oss inn i årene rett etter gymnaset: først et møte med lærerjobben som vikar i en todelt skolekrets, og så det litt uventede spranget til Oppdal – der Åse blir husholderske for en prest som både er spesiell og sjarmerende på sitt vis. Åse forteller med mye humor og mange konkrete detaljer: om å lære å bake brød fra bunnen av, om slaktetid og julebakst som nesten tar nattesøvnen, om stivkrager og blankstiving, om prestegårdens rom og rutiner – og om hvordan hun, midt i alt arbeidet, også begynner å møte mennesker og miljøer som blir viktige videre i livet.

Hør samtalen

Hvis du heller vil lese..

Åse begynner med å se bakover: hun var yngst i en stor søskenflokk, og i hennes barndom var det vanlig at ungdom måtte ut og tjene så snart de var i konfirmasjonsalder. Hun forteller om Sverre som ble sendt til seters på Dovrefjell, og hvordan moren gråt nesten da hun måtte sende ham fra seg. Hun forteller om søstre som var budeier om sommeren og hushjelp resten av året, og om et arbeidsliv som kunne kjennes som slaveri – lange dager, lite lønn, og en følelse av å bli utnyttet. I det bakteppet får hennes egen vei til gymnaset en dobbeltklang: glede over muligheten, men også en tydelig bevissthet om urettferdighet og forskjeller.

Før Oppdal: lærervikar i Rui krets – rett ut i det uten kurs

Åse begynner med året hun er lærervikar i Rui krets. Skolen er todelt, med første og andre klasse sammen, og hun kommer dit som fersk – uten kurs, som hun sier. Hun forteller om styreren, Olav Nærvien, som hun kjenner fra realskolen: streng, men dyktig. Hun pendler med buss og bor hjemme den vinteren, og hun husker enkelte elever sterkt – særlig et søskenpar som mister moren sin i kreft. Hun beskriver en situasjon der hun sitter med dem i matfriminuttet, og kjenner at hun ikke finner ord – noen ganger blir det viktigste bare å være til stede og la timen gå.

Telefonen som endrer retning: «Er du gal?» – og likevel blir det Oppdal

Så kommer vendepunktet: storesøster Målfrid ringer om en prest i Oppdal som trenger husholderske. Han har hatt husholdersker i årevis, men det har ikke vart så lenge av gangen, for han er – som Åse sier – litt spesiell. Åse ler beint inn i røret: hun ser ikke for seg at hun skal være husholderske for en prest. Hun har jo knapt stelt mer enn seg selv på hybel. Likevel biter hun seg fast i det helt enkle argumentet: det kan være godt å ha en jobb og prøve. Målfrid syr huskjole og forkle, og blir med for å presentere henne. Åse husker godt første møtet: hun har hørt om presten og er litt redd ham fra før, nettopp fordi han har rykte på seg for å være sær.

Å lære seg å bake: fra «flate skorper» til «akkurat som mors brød»

Det som gir episoden ekstra liv, er hvor praktisk og kroppslig den er: Åse forteller om gulv som ikke akkurat ser «velvaska» ut, om slitne rom og om en prestegård som trenger både orden og omsorg. Men det blir brødbakinga som blir den store prøven. Åse sier hun ikke kan bake brød – og får et blikk fra Målfrid som sier alt: det finnes vel knapt noe som er lettere. Åse prøver. Første gangen blir det mislykket, andre gangen også. Tredje gangen lykkes det, og da kommer det store øyeblikket: presten roser henne, og på kveldsmaten skryter han høyt – nesten som et lite triumftog.

«Frøken Åse her bak brød, frøken Åse her bak brød, akkurat som mors brød, akkurat som mors brød!»

Slaktetid, julebakst og «Schønberg Erken»: arbeid som fyller både dag og natt

Når høsten kommer, kommer slaktetida – og Åse må inn i ting hun aldri har vært med på før. Hun får hjelp, både fra folk på gården og fra Ragnhild Løkken som kan slakting og koking og rulling. Det blir kjøttdeig og kjøttkaker, kraft og konservering. Og når det nærmer seg jul, blir det kaker. Åse forteller om hvordan hun står med store oppskrifter fra «Schønberg Erken» (som hun uttaler det), og hvordan hun ikke helt tar inn at oppskriftene er skrevet for større husholdninger enn hennes. Det ender med at hun står og «bokker» i timevis, og nesten sitter oppe hele natta og steker. Kaker blir ikke alltid pene – noen blir litt grå – men de blir gode, og hun lærer. Underveis kommer det fram en fin detalj: hun merker at ros gir mot; «det vokser på», som hun sier, når en får tilbakemelding fra folk som setter pris på det en gjør.

Presten Flovik: stram i klærne, barnslig i humøret – og overraskende takknemlig

Åse tegner et levende portrett av presten Flovik. Han går pent kledd med stiv slips og stokkhatt, forventer at menighetslemmer hilser pent, og kan spørre folk rett ut hvorfor de ikke har vært i kirken. Samtidig beskriver hun ham som snill, men også barnslig – en som gjerne vil være «den store mannen», men som også kan skratte høyt og slå seg på knærne når han kommer med vitser han har lest. Hun forteller at hun må lære seg å blankstive slips og snipper, og at han er takknemlig for at hun går og synger på kjøkkenet. Hun får til og med høre at det er «andre boller» enn før – og at det tidligere var som et slags «aluminiumsverk» i huset. Her merker man at episoden også handler om stemning: Åse bringer lysere lyd inn i et hus som kanskje har vært litt tungt.

Prestegården som arbeidsplass: rom, rutiner – og nervøse folk i gangen

Vi får også en konkret rundtur i prestegården: flere rom står ubrukte, men det finnes både bestestue med fine møbler, røkesalong, spisestue mellom kjøkken og stue, og et gammelt kjøkken med steinhelle foran komfyren. Flovik vil ha skikkelig mat før gudstjenesten – havregrøt med fløte, eller «arme riddere» med syltetøy og fløte – og han sitter ofte i spisestua og spiser. Åse beskriver hvordan folk kunne grue seg til å gå til presten: de kommer inn, står i gangen, banker forsiktig, venter lenge, og så kommer kommandoen: «Kom inn!» – før de møtes av en mann som er dypt konsentrert og plutselig spør: «Nå! Hva vil De?» Det er både komisk og litt ubehagelig, og Åse formidler spennet uten å gjøre ham til karikatur.

Møter som peker framover: sang, bedehus og de første trådene mot Ingvald

Mot slutten dreier samtalen inn på noe som peker framover i livet hennes: sangen og miljøene rundt bedehus og misjonshus. Åse forteller om en sanggruppe – med blant andre Martin Flaten – og om hvordan dette fellesskapet blir en av veiene inn i det å møte Ingvald. Hun beskriver det som et samspill: å synge i grupper, å bli spurt om å synge i bryllup, å bli mer og mer kjent. Episoden avsluttes derfor ikke bare som en arbeidsfortelling, men også som en overgang: disse årene blir en bro mellom ungdomstidens skoleliv og voksenlivets relasjoner.