I denne episoden samler Åse flere tråder som har ligget og vokst: sangen og miljøet rundt bedehus og møter, møtet med Ingvald, forlovelsen – og til slutt bryllup og det første året som gift. Den store fortellingen i starten er minnet om en lang og fargerik sykkeltur vestover, med telt, fjelloverganger, tilfeldige hjelpere og noen skremmende øyeblikk. Etter hvert glir samtalen over i det mer nære: hvordan de forlovet seg nesten «på si» i andres bryllup, læreråret i Kvikne–Skåbu, bryllupsforberedelsene på Oppdal, og de første boforholdene – med kulde, enkle møbler og følelsen av å begynne et liv sammen fra nesten ingenting.

Hør samtalen

Hvis du heller vil lese..

Møtet med Ingvald: bokbil, sanggrupper og varme som vokser fram

Åse henter fram de første berøringspunktene med Ingvald. Hun husker bokbilen – ikke på Dombås, presiserer hun, men i Oppdal – der han kommer og selger bøker, og hun ender med å kjøpe tre store. Det er ikke en dramatisk start, mer en første kontakt. Det som virkelig gjør at de blir kjent, er sangmiljøet i Oppdal: koret og sanggrupper som reiser rundt på møter, og Ingvald som spiller og akkompagnerer. Hun beskriver hvordan det gradvis blir til varme følelser – mer som noe som modnes, enn som en brå forelskelse.

En sykkeltur som blir et lite eventyr: store landskap og «salig sammenblanding»

Den mest omfattende fortellingen er sykkelturen vestover. Åse er åpen på at minnene kan flyte litt over i hverandre: noen turer var før gymnaset var ferdig, andre etter; noen ruter gikk via Valdresflya, andre via Bøverdalen og Sognefjellet. Men selve opplevelsen står klart: tunge bagger med ulltepper, klær og mat, telt som må prøves opp, og en reise som går gjennom store landskap og bratte nedkjøringer.

Natt ved veien: motorsykler, uro – og kniven i teltet

På en teltnatt slår de leir ikke så langt fra veien. Da stopper to karer (på motorsykkel, slik Åse husker det) og vil «overnatte hos oss». Her er det Randi som setter foten ned og avverger situasjonen. Mennene reiser, men uroen blir igjen. Åse forteller at Randi blir så redd at hun ligger og våker med kniv om natta. Det er et sterkt øyeblikk som viser både friheten og sårbarheten ved å være unge jenter på tur.

Sognefjellet og Fortun: sol, feber og steiner i soveposen

Turen går over Sognefjellet, og Åse husker en solskinnsdag og varmen – før kontrasten når de kommer ned. Randi får feber om kvelden, sterk av sola. For å holde varmen varmer de steiner på bålet og legger dem i soveposen. Åse ligger våken og vurderer hva de gjør hvis Randi er syk dagen etter. Det går bra, men episoden minner om hvor lite sikkerhetsnett de har – alt hviler på at kroppen holder.

Olsok i Sogndal: speidere som hjelper og et brennende skuespill på fjorden

I Sogndal kommer de fram på Olsok-kvelden. Det er speidere overalt, og Åse beskriver hvordan de hjelper dem å få opp teltet. Hun husker også et skuespill med båter på fjorden som brenner – et syn som blir stående. Her blir turen mer enn slit: det er møte med et større sommer-Norge og stemninger de ikke hadde hjemme.

Stalheimskleiva: sving for sving

Et av turens mest fysiske høydepunkter er Stalheimskleiva. De kommer inn med båt, og så må de trille syklene opp med tung bagasje. Åse husker stigninga og hvordan de tar det i etapper: sette fra seg sykkelen, hvile, og fortsette. Og så roper en bil forbi: «Dette er bare begynnelsen ennå.»

Bergen og veien hjem: leilighet, ungdomsstevne og transportetapper

Etter hvert kommer de til Bergen. Oddvar-bror bor der, men er på ferie, så de får tak i nøkkel og bor i leiligheten likevel. Der får de vasket klær og hentet seg inn, før de drar videre til ungdomsstevne på Frekhaug. Åse husker særlig et nattverdmøte i en gymsal, der brød og vin deles ut mens folk sitter rundt omkring, og hun nevner en svensk taler som brukte levende bilder.

Så følger transportetappene: båt, buss, en våt natt, klær som må henges til tørk – og til slutt sykling hjem. Når hun forteller, ligger det en undring under: hvor mye de faktisk fikk til, med så lite.

En annen tur – og en ærlig setning om geografi

Samtalen kommer også inn på en annen sykkeltur, denne gang med Marit, Betzy og Ingeborg Børseth. De sykler ned til Otta og vestover, men her merker Åse at kart og stedsnavn ikke sitter like godt. Hun sier det rett ut – og det blir en liten, selvironisk pause i fortellingen. –Jeg er analfabet i geografi, altså.

Forlovelsen: ringene som settes på «i det stille»

Etter reisehistoriene glir samtalen inn i forlovelsen. Åse forteller at de forlovet seg sommeren 1953 i forbindelse med et bryllup på Dombås, der hun skulle synge og Ingvald akkompagnerte fra galleriet i Dombås kapell. De «lurer oss til» å sette på ringene, men vil samtidig ikke stjele oppmerksomhet fra brudeparet. Det er en fin detalj: forlovelsen blir både alvor og diskresjon, midt i andres store dag.

Læreråret i Kvikne–Skåbu: ro, avstand og en prøvetid

Åse forteller at hun ikke vil gå for fort inn i ekteskapet. Hun vil tjene litt først, og får lærerjobb i Kvikne–Skåbu (Brunvoll). Det er en liten, todelt skole, og hun bor på loftet og blir mye sammen med læreren og kona hans – trivelige folk som spiller og synger. Kontakten tilbake til Oppdal og Dombås blir sjelden: hun reiser i jula, og ellers nesten ikke før våren. Skolehverdagen blir en periode med ro og nærhet – og samtidig en tid der forholdet må tåle avstand.

Bryllupet og det første hjemmet: lite, nært – og ganske kaldt

Når bryllupet nærmer seg våren 1954, merker Åse at hun ikke helt har erfaring med hva som kreves. Svigermor bærer mye av arbeidet, og Åse ser i ettertid at hun ikke forsto hvor mye svigermor sto på. Bryllupet blir holdt i skolehuset, med nær familie og noen venner.

Så kommer den stillferdige delen: det første hjemmet i ei loftsleilighet, med lite kjøkken og ei lita stue. Først ligger de på en divan i stua, og etter hvert tar de i bruk et lite kvistrom som soverom. Ingvald lager møbler, men vinteren blir kald – bølgeblikktak og trekk. Likevel er det her livet begynner å sette seg: arbeid, sang, fellesskap – og etter hvert familie.

Ingvald som «Kirkens nødhjelp»: når det trengs, stiller han opp

Episoden avrundes med et portrett av Ingvalds musikkliv. Han har noen pianotimer fra Trondheim og er ellers mye selvlært, men viljen og interessen gjør at han trer inn der det mangler folk: organist, dirigent, klokker, kirketjener. Åse sier det med et smil, som en setning som både er kjærlighet og realisme. –Han kaller seg sjøl for Kirkens nødhjelp.