I denne episoden forteller Åse om det store veiskillet i livet deres: beslutningen om å ta over Håker – og hva det krevde av både henne og Ingvald. Planene hadde egentlig vært en annen: Ingvald som handelsmann, et mer «vanlig» familieliv, og et arbeid som ikke bandt dem til fjøset morgen og kveld. Men så dør Gunder, det blir snakk om overtakelse, og bestemor presser på. Åse forteller om omstillingen som følger: et trekkfullt hus, et gammelt fjøs, utbygging og grunnarbeid, penger som må strekkes til det ytterste – og ikke minst Ingvalds allergi som gjør alt enda tyngre. Samtidig ligger det en sterk grunnklang av mening i fortellingen: det å få sitt eget, å bygge noe for barna, og å stå i det som må gjøres, dag etter dag.

Hør samtalen

---

Les et sammendrag

Planene som endret seg: fra handel til fjøs

Åse sier det rett ut: planene måtte endres. Ingvald hadde utdanning og erfaring fra handel – dressforhandler og samvirkelagsmann – og de hadde en forestilling om et liv der han skulle være handelsmann. Når det i stedet blir snakk om å ta over Håker, er det ikke bare en flytting, men en livsform som legges om. Åse beskriver hvordan bestemor var svært ivrig, fordi Håker var «hennes», mors fødested, og at det dermed lå både slekt og forventning i beslutningen.

Bakgrunnen: sykdom, dødsfall og et gårdsbruk som trengte nye krefter

Fortellingen knyttes til Gunder, gift med hans tante Marta som er syk lenge og dør førjulsvinteren 1954. Samtidig er det forpaktere og folk som driver, og det er usikkert hvordan gården egentlig har vært holdt ved like. Åse forteller at Ingvald en periode skulle være der som arvtaker og arbeide sammen med Martha og Gunder, men at han ikke holdt ut. Det er et nøkkelpunkt i episoden: Ingvald hadde med seg pianoet sitt, og han opplevde at det ikke ble tålt at han satt og spilte. Arbeid og «stå på» var det eneste som telte, og på sikt ble det for tøft for ham å være der i den rollen.

Å komme til Håker: plass og luft – men også trekk og gamle løsninger

Åse husker at det var fint å få «luft omkring seg», både ute og inne, og å få noe som var deres eget. Samtidig var det gammelt: kjøkkenet var panelt, men loftsrommene var trekkfulle, og i starten brukte de bare første etasje. Hun beskriver et stort grovkjøkken med takke, stor gryte og bakstfjøl, og trapp opp til andre etasje. Mye var slik det hadde vært i generasjoner – et hus med rom og funksjoner, men uten den komforten som senere skulle komme.

Den første jula og nyttårsaften: tradisjoner som ikke helt stemmer overens

Når Åse forteller om den første jula (og nyttårsaften) i det nye miljøet, merker man noe sårt og ærlig: hun savner det hun var vant til hjemme. På Ulekleiv var julekvelden særlig knyttet til fellessang – alle rundt juletreet, alle sangene. På Torve (hos Elise og Ingebrigt/der de feiret) blir det annerledes, og hun kjenner på skuffelse. Også nyttårsaften, som hjemme nesten var like høytidelig som julekvelden, blir en annen opplevelse: Ingvald går tur og kommer tilbake når de andre allerede har spist. Åse forsøker å forstå det: kanskje var det mer «åndelig innhold», kanskje var det bare andre vaner. Men hun skjuler ikke at det stakk litt.

En brutal overgang: møkkjøring, høy og Ingvalds allergi

Episoden har et langt og sterkt parti om den fysiske overgangen til gårdsarbeid. De flytter i april (Ivar var rundt ett år), og det er snø. Åse beskriver møkkjøringa: to hester, slede som rygger inn i møkkhusdøra, møkkgreip, haugene ute på jordet – og så skal det kastes utover. For Ingvald blir dette en sjokkartet overgang. Han kaster opp, blir sengeliggende, og etter hvert blir det tydelig at allergien hans (særlig mot høy) gjør fjøset til et sted han nesten ikke tåler å være. Han må bruke maske, og likevel blir det «plagende forferdelig», som Åse sier.

Her kommer også en viktig dynamikk fram: Åse tar mye av de oppgavene som utløser allergien for ham. Hun beskriver hvordan hun selv ligger oppe og river løs høy gjennom luka. Hun sier at hun i ettertid nesten ikke kan forstå at hun ikke så «svart på det» – hvor trasig det var for Ingvald. Men samtidig er det slik livet er: det er dyr som skal fôres, det er arbeid som må gjøres, og det er ingen som «sparer seg».

Å bygge og utvide: sag, grunnarbeid, støp og et fjøs som blir ferdig

Samtalen går også dypt inn i byggearbeidet som skjer i årene etter flyttingen. Det gamle fjøset brukes en tid, men så skal det rives og bygges nytt. Åse beskriver hvordan de setter opp sag og sager opp brukbart tømmer, og hun husker menn som står oppe på åsene og «vogger» for å løsne tømmeret. Så kommer grunnarbeidet – enormt, sier hun – og støping, der knuseren går og blander stein, sand og sement, og trillebårer går i skytteltrafikk for at støpen skal bli sammenhengende. Hun husker hvor mange som måtte til, og en følelse av at alt måtte gjøres «i ett». Fjøset blir ferdig i 1957, og de får inn kyrne om høsten.

Underveis får vi også glimt av drifta: 10–12 melkekyr, noen ungdyr, sau og gris, og hest så lenge de har det. Det er ikke idyll – det er logistikk og slit – men det er også et bilde av en gård som faktisk blir «til» gjennom arbeid.

Hverdagslogistikk: fjøsstell, små barn og fordeling av arbeid

Åse forteller om hvordan de etter hvert må fordele arbeidet når det kommer flere barn. De kan ikke være borte begge to samtidig, så de deler fjøsarbeidet mellom seg: Åse er ute først og mjølker, så går hun inn, og Ingvald tar fôring og rensking. Slik bygger de et system som gjør det mulig å holde hjulene i gang, selv om dagene er lange og energien ofte er liten.

Et hus uten varmt vann: baljebad, utslagsvask og do ute

En del av episoden handler om husets standard, og det blir tydelig hvor nær fortida dette egentlig er – selv på 1950-tallet. Det er ikke varmtvannstank, bare en kran og en utslagsvask på kjøkkenet. De bader i balje på kjøkkenet, vasker klær i grovkjøkkenet, varmer vann i gryte og vasker på brett med hjemmekokt såpe. Toalett er ute i flere år; Åse sier det var «hustrig» å gå ut om vinteren. Hun tror det er rundt 1960 de får bad og varmtvannstank – og da også toalett.

Penger, nøysomhet og «ikke sløse bort noe som helst»

Når dere snakker om økonomi, trer en bestemt mentalitet fram. Det er lån, store investeringer og lite rom for sløsing. Åse beskriver hvordan hun sydde mye selv – både til ungene og til seg – og hvordan det lå i henne som tradisjon å «ha veldig lite». Samtidig sier hun at Ingvald egentlig var interessert i at de skulle ha pene klær, og at han kunne være raus – men at det likevel var en grunnleggende vane å være påpasselig. Hun sier at dette har festet seg i henne, og hun sammenligner med nåtida: hvor lett folk kaster mat og ting, og hvor forferdelig det kan kjennes for noen som er formet av knapphet.

Tante Marta: hjelp, kontroll – og spenningen i å ha en ekstra voksen i huset

Et annet sterkt spor er forholdet til tante Marta, som bor i leiligheten oppe og er mye sammen med dem, særlig i høytidene. Åse beskriver både velvilje og belastning: Marta vil hjelpe, er flink og snill med ungene, men er også «knallhard» på orden og stell. Hun kan renske i kjøleskapet og «vise fram» at noe er glemt. Åse sier det rett ut: det var slitsomt – både fordi hun selv var mor i huset, og fordi det ikke alltid var lett å ta imot hjelp som også kommer med kritikk og kontroll.

Samtidig nyanserer Åse: senere forstår hun bedre at Marta kunne være ensom og ha behov for å være sammen med dem. Og i minnene om ungene og Marta ligger det mye lys: hun forteller om hvordan Håkon, med tunge bleier og våt bukse, kunne ta med seg boka «Mitt skattkammer» og gå opp trappa til Marta for å bli lest for – og hvordan det ga Marta glede.

Å holde motet oppe: tanken på mor – og å klype seg i armen

Mot slutten kommer en av episodens mest personlige refleksjoner: Åse forteller om slitenhet, og om hvordan hun noen ganger tenkte at det var mer enn hun orket. Da tok hun seg selv i det og tenkte på mor, på hva mor hadde klart: hvis mor greide det, måtte vel hun også greie dette. Hun sier også at hun av og til måtte «klype seg i armen» og se på verdiene hun hadde: ungene, hjemmet, det som var deres. Det er et lite livsmotto som vokser fram av slitet – og som binder sammen hele episoden.

«Nei, vet du hva … Tenk på hva mor klarte. Skal ikke du greie dette her?»

Åse legger ikke skjul på at Ingvald var nedslitt mange ganger. Likevel sier hun at det ikke er det som har festet seg i henne som «det trasige». Dagen kom og gikk, ungene kom etter hvert, oppgavene skiftet – og så lenge de fikk være friske og stå på, gikk det. Slik blir episoden både en fortelling om slit og om utholdenhet: om hva et liv kan romme når man ikke har så mye valg, men likevel finner mening i det en bygger.