I denne episoden går Åse inn i seterlivet slik vi husker det som familie: somrene i Skugglia fra begynnelsen av 1960-årene, med fjøsstell tidlig om morgenen, melk som skulle kjøles ned i bekken, kyr som måtte lokkes inn, og unger som lærte både arbeid og lek rundt setra. Hun forteller like mye om det praktiske – motoren til mjølkemaskina, spann, avkjøling, skuring og såpevask – som om stemningen: nærheten mellom dere, roen hun kunne kjenne når fjøset var gjort, og gleden over å være ute i fjell og skog. Underveis får vi også små glimt av hvordan setra var bygd og brukt før dere, og hvordan denne livsformen etter hvert tok slutt da drift og helse gjorde det for tungt.

Hør samtalen

---

Les et sammendrag

Å være på setra: lykkefølelse og et familieliv tett på hverandre

Samtalen begynner med selve hovedtonen: at vi trivdes. Åse sier det uten forbehold – hun var lykkelig for å få være på setra. Det er noe med rytmen der oppe som gjør godt: dere er nær hverandre, hverdagen er oversiktlig, og når fjøset er gjort, kan hun kjenne at hun har en frihet hun ellers sjelden hadde hjemme. Hun sier at hun «har tid som jeg ville omtrent» når hun ikke står midt i fjøsarbeidet, og det er en setning som sier mye om hvordan setersommeren også kunne være et pusterom.

De første somrene: hvem som var med, og hvordan ungene fant sine rom

Åse forsøker å plassere de første setersomrene i forhold til barna: en sommer var hun der bare med de de to eldste Ivar og som da var halvannet år, og hun knytter det til at det gikk fire år mellom Elise og Kari. Hun husker også at dere hadde bilder tatt av Kåre Opheimsbakken, og at hun står stram men og glad – et lite øyeblikk som gjør at minnene får ansikt. Hun forteller om et lite grisehus/uthus nedenfor haugen, og hvordan det kanskje ble slik at dere kunne leke inni der når det regnet litt. Det er ikke alt hun er helt sikker på, men hun forsøker å rekonstruere hvordan plassen fungerte for dere som unger: hvor dere lekte, hvor dere sov, og hva som var «der oppe» og «der nede».

Fjøsstellet: opp i femtida, og kampen for å få motoren i gang

Så kommer arbeidsrytmen tydelig fram. Åse forteller at hun var oppe i femtida, fordi fjøsstellet måtte gjøres før melkebilen kom og før dagen ellers begynte. De hadde mjølkemaskin med en liten bensinmotor, og det var en kilde til både strev og spenning. Når det var kaldt, kunne motoren være vanskelig å få i gang, og Åse beskriver hvordan hun noen ganger måtte sende beskjed med melkebilen fordi hun ikke rakk å få alt gjort slik hun ønsket. Hvis motoren ikke startet, var alternativet håndmjølking – tungt arbeid når det var mange kyr.

Melk, spann og avkjøling: bekken som kjøleskap

I fortellingen om setra er melka et helt system: mjølking, siling, transport og avkjøling. Vi snakker om de store spannene – 30-literne – og om avkjølinga i bekken. Åse er ikke sikker på alle detaljene om hvor ofte melkebilen gikk, men hun beskriver likevel tydelig logikken: få melka raskt opp i avkjøling og holde den kald. Hun forteller også om separatoren i mjølkehuset, og om skummamjølk som ble brukt til kalver og til «tynne» (surmelk) i fjøset. På den måten blir setra ikke bare et sted, men en liten fabrikk: alt henger sammen, og ingenting må bli stående feil.

Kyr som må lokkes: ute om natta, sure dyr – og ropene som sitter i øret

Vi kommer også inn på diskusjonen om kyrne skulle være ute om natta. Noen mente det ga mer melk, og hun prøvde. Men Åse forteller at det ikke fungerte: kyrne ble sure og de ville ikke ut igjen – og når de var ute og la seg opp mot skogen, kunne de være vanskelige å finne om morgenen. Dermed blir lokking en del av hverdagen: ropene, rytmen, lyden av stemmen som dyrene kjenner igjen og reagerer på. Når Åse prøver å gjenskape lokken, merker man at dette ikke er «historie», men kroppshukommelse.

Ungene om morgenen: frukt på fatet og «kos dere litt»

Midt i alt arbeidet ligger også omsorgen for oss unger. Åse forteller at når pappa kom opp fra gården i bygda på lørdager, hadde han med frukt og karameller. Om morgenen før hun gikk for å melke, delte hun opp appelsin eller eple og la det på et fat ved sengene, og sa at dere skulle kose dere til hun var ferdig. Det er en liten scene, men den fanger mye: en mor som må kombinere fjøsstell og barneomsorg, og som lager små øyer av kos og ro midt i morgenlogistikken.

Vask og kropp: varmt vann på omnen og en frihet i å stå ute

Et av de mer uventede, men fine partiene i episoden handler om vann og vask. Åse forteller at hun fyrte opp i ovnen før hun gikk til fjøset, slik at det sto en stor kjele med vann og ble varmt mens hun var ute. Etterpå kunne hun stå ved en benk og vaske seg utenfor seterstua. Hun sier at det var så godt å stå ute og vaske seg. Folk var det ikke i nærheten – og om noen tilfeldigvis skulle få et glimt, var vel ikke det så farlig. Det er både humor og en slags frisk selvfølgelighet i det: et liv nært kroppen, men uten skam.

Rengjøring og helg: skuring, såpe, benskinn – og å gjøre det fint til Ingvald kom

Åse beskriver også hvordan hun skurte og vasket og gjorde det hvitt og fint, med einerkvister stukket mellom de grove gulvplankene som ga en deilig lukt. Hjemmekokt såpe prøvde hun bare én gang, fordi lukta var så sterk. Det lå en helgerutine i dette: det skulle være rent og ordentlig når Ingvald kom opp på lørdagskvelden. Hun forteller om hvordan vi kunne sitte i vinduet se og vente på at han kom – og senere, da dere fikk traktor, var det lett å se når den svingte inn fra hovedveien. Når han kom, hadde han med litt fersk mat, frukt og godteri, og det ble «stor stas».

Heidi på loftet og utsikten mot fjellene

Et av de mest poetiske barnebildene i episoden er fortellingen om høytlesing f.eks. Heidi av Johanna Spyri. Åse sier at hun ser for seg Kari satt oppe i senga på loftet, så ut gjennom vinduet mot skaret og fjellene, og følte at dere var i Alpene. Det er en liten fantasi som sier mye om setra som opplevelsesrom for barn: det var ikke bare arbeid, men også en verden som kunne bli til fortelling.

Seterbua og rommene: steingulv, «utpå kjelleren» og det utrivelige rommet

Vi går også ganske detaljert inn i hvordan setra var bygd: «skjælet» der den store gryta sto innmurt for å koke ost, ujevnt steingulv, en benk, vindu og dører som har stått der lenge. Åse forteller om «utpå kjelleren», et rom over kjelleren som var kaldt og utrivelig, og at de en gang hadde tapetsert med kunstgjødselsekker. Hun husker at gjester ble plassert der en helg, og hun sier rett ut at hun ikke tenkte på at det var både kaldt og utrivelig å ligge der. Samtidig beskriver hun kjelleren som et kjøleskap: der kunne de oppbevare kjøtt fra en helg til neste. Og så kommer den lille, nesten komiske katastrofen: bestemor har koteletter hun skal servere, går ned i kjelleren – og kjøttet er borte. Røyskatt har vært på ferde!

Flyttedagen til setra: tegn i naturen, snø i juni – og ingen høylue å ty til

Åse forteller at de ofte flyttet omkring Sankthans, men noen år kunne det bli tidligere, rundt 15. juni, avhengig av hvordan beitet var. Hun sier at folk hadde tegn: når snøen gikk bort på bestemte steder, kunne de vite at det var brukbart. Men fjellet kunne også overraske: ett år snødde det skikkelig etter at dere hadde kommet opp, med kald vind, og kyrne sto mot været når de kom inn. Hun legger også til en interessant detalj: dere hadde aldri fôring inne på setra. I andre fjellbygder kunne det være vanlig med en «høylue» på setra, slik at man hadde litt å hjelpe med hvis været slo om – men det hadde ikke dere.

Hvor lenge var seterlivet: fra 1959 og inn i 1970-årene

Mot slutten forsøker vi å plassere hvor lenge dette seterlivet varte. Åse sier at dere var der ute til midten av 1970-årene – hun nevner rundt 1976, kanskje 1977. Vi snakker også om restaureringa av setra rundt 1976–77, og om at vanlig seterdrift tok slutt før eller omtrent da. Samtalen kommer inn på at kyrne etter hvert ble fôret hjemme, at andre tok over i perioder, og at Ingvalds helse (astma og senere hjerteproblemer) bidro til at det ikke gikk å holde fram på samme måte. Dermed blir episoden også en stille avskjed: ikke med setra som sted, men med setra som livsform.