Dette er et lite bonuskapittel der Åse lar to tekster få bære mye av fortellingen: først et kjærlighetsbrev i sangform fra faren hennes, Håkon, skrevet mens han er i militærtjeneste på Moen og mor Elise sitter igjen på Babylon med de gamle og de små. Deretter leser hun prologen hun framførte på 17. mai på Vinstra i 1948 – skrevet av læreren hennes Ola Nordsletten. , og om hvordan Åse i ettertid leser prologen med nye øyne – særlig det hun opplever som et fravær av kristent språk, og det det kan si om tid og miljø.

Hør samtalen

---

Les et sammendrag

Kjærlighetsbrevet fra Moen: lengsel, trøst og «hjertets strenger»

Åse begynner med å plassere situasjonen: foreldrene er nygifte, de bor på den vesle plassen Babylon, og far Håkon er på militærtjeneste på Moen. Mor Elise er hjemme med to gamle i huset og små barn, og dermed blir avstanden og savnet en del av hverdagen. I dette bildet leser Åse opp en sang som far har skrevet til mor: en tekst som både er kjærlighetserklæring og trøst, og som bruker et språk som var naturlig for den tida – høystemt, men også enkelt og rett fram. Hun leser med et slags smil, men også med en tydelig ømhet: dette er en stemme fra en ung mann som vil holde fast i forbindelsen når han er borte.

Sangen går i bølger mellom ensomhet og håp: han vandrer i skogen, tenker på «min venn», blir hjerteglad når brevet kommer, og ser for seg gleden ved å favne henne igjen. For Åse blir teksten også et dokument over en tid der følelser gjerne ble uttrykt i form – som sang, som rim, som et «brev» man kunne ta fram og lese høyt.

Navnet som skifter: fra Babylon til Martinsen – og replikkene som henger igjen

Etter sangen kommer det som Åse selv kaller en artig historie: faren hennes het en periode «Håkon Babylon», fordi han tok navn etter mor si og besteforeldrene på plassen. Da han skulle registreres i militæret, reagerer den som skriver navnet inn, og kommentaren blir stående. Det er en av de replikkene som nesten virker skrevet for å bli sitert – nettopp fordi den er så uventet. –Babylon … Du er vel klar over at det like godt kunne vært Ninive?

Reaksjonen fører til et råd om å ta farsnavn, og dermed blir Håkon til «Håkon Martinsen». Åse forteller dette med en blanding av humor og praktisk forståelse: etternavn handler også om å passe inn i systemet. Samtidig blir navnehistorien en bro tilbake til den større familiefortellingen: arven fra Amerika som gjør kjøpet av Ulekleiv mulig, og flyttingen dit som setter et nytt kapittel i gang.

Prologen fra 17. mai 1948: løfte blikket, se landet – og høre en tid snakke

Så går episoden over i den andre teksten. Åse forteller at fransklæreren hennes på Vinstra, Ola Nordsletten, både malte og skrev, og at hun fikk æren av å lese prologen hans på 17. mai-festen i 1948. Hun leser den høyt: en tekst som vil løfte blikket «opp fra tunge hverdagskjåket» og inn i et større utsyn over landet – fra vest der børa bruser til øst der skogene suser, fra sørlandsgrender til ishavsstrender. Det er en sterk og retorisk tekst, tydelig preget av etterkrigstida: frihet, flagg, fellesskap og ansvar.

I prologen brukes også et språk om fridom og rett: om at ordet skal være fritt, at en kan rope at en tjuv er tjuv og en løgner er en løgner, at det skal være vern for de svake og mildskap for de sjuke. Åse leser dette som et stykke nasjonsbygging i diktform – og hun stopper også ved referansen til Masaryk, som et eksempel på frihetskamp og moralsk patriotisme.

Å lese med nye øyne: ettertanken om korset og kristendommens plass

Det som gjør bonuskapittelet interessant, er at Åse ikke bare leser teksten, men kommenterer den i ettertid. Hun sier rett ut at hun ikke tenkte på det da hun stod og leste i 1948 – men at hun senere, når hun har sett igjennom teksten igjen, har stusset over at det ikke står et eneste ord om korset i flagget. For henne blir det en nøkkel til å forstå lærerens livssyn og forhold til kristendommen: at han «skydde den», som hun sier, kanskje som en reaksjon mot det han hadde vokst opp med.

Hun forteller også om selve papirene: hvordan prologen ble lånt bort, hvordan den ble liggende lenge hos Jogrim Nordsletten, Olas sønn og tannlege i Oppdal, og hvordan han senere rydder i «talløse papirbunker» og sender den tilbake – med et brev som både takker for lånet og knytter prologen til minnet om faren hans fra den tida han var på samme alder som Nordsletten selv var blitt.

To tekster, to stemninger: kjærlighet og plikt – og et liv som rommer begge

Når en hører disse to tekstene etter hverandre, blir kontrasten tydelig: Kjærlighetsbrevet fra Moen er privat og ømt, skrevet for én mottaker, med lengsel og trøst som drivkraft. Prologen fra 17. mai er offentlig, vendt mot fellesskapet, med frihet og ansvar som hovedtone. Og likevel henger de sammen i Åses fortelling: begge hører til den samme livsverdenen, der det å stå i slit og avstand, og det å bygge et samfunn etter krig, er to sider av det å leve.