Åse forteller om et av de mest krevende vendepunktene i livet: da hun – 39 år gammel, med fire barn og full gårdsdrift – reiser til Levanger for å begynne på lærerskolen i 1969. Hun beskriver både hva som lokket, og hva som brast: ønsket om å lære mer, om å få en utdanning som kunne gi familien nye muligheter, og samtidig en hjemlengsel og et savn som nesten tar pusten fra henne. Episoden ender med det store etterspillet: nederlaget og depresjonen våren 1970 – og så, ganske uventet, graviditeten som etter hvert viser seg å romme tvillinger.

Hør samtalen

---

Les et sammendrag

Fristelsen: å lære mer, og å slippe litt ut av de faste gjøremålene

Åse forklarer at tanken om lærerskole ikke startet som en flukt fra livet hjemme, men som en mulighet som gradvis ble mer og mer fristende. Hun hadde trivdes både med hjem og arbeid, men dagene var bundet opp av faste rutiner – særlig når Ingvald slet med astma og fjøsstøvet gjorde arbeidet tungt. Både Ingvald og bestefar oppmuntret henne. Bestefar malte det nesten høytidelig: på lærerskolen samles «kremen av Norges ungdom». Og bak det lå et håp: kunne hun få lærerutdanning, kunne de kanskje etter hvert finne en annen vei enn den mest slitsomme gårdsdrifta.

Hjemmeapparatet: fire unger, tante Marta – og en far som ikke var «huslig»

Men avgjørelsen handlet ikke bare om henne. Høsten 1969 var det fire unger hjemme, og det krevde at noen tok det daglige ansvaret når hun var borte. Åse sier tydelig at det var tante Marta som bar mye av dette – sammen med Ingvald. Samtidig er hun ærlig på kjønnsrollene: Ingvald var glad i ungene, men han var ikke vant med husarbeid. Hun sier rett ut at han var «helt hjelpeløs» inne, og hun legger også til at hun selv var vant til å ha styring i huset.

I det samme sporet kommer en liten hverdagsobservasjon som sier mye: maten skulle helst stå på bordet når en kom inn. Og når Ingvald først hadde satt seg med bok eller avis, var han ikke i hast med å komme til bords. Det sies med varme, men gjør også tydelig at dette ikke var et hjem der rollene lett kunne byttes om fra én uke til en annen.

Å reise til Levanger: hybel på loftet og et liv som blir «krøbbelt»

Åse forteller om turen til Levanger der dere som familie er med og ser på hybel. Hun husker navnet på øvingslæreren/vertskvinnen: Elisabeth Størseth. Hybelen er et lite rom på loftet, med en kommode, matvarer i skuffer og en elektrisk plate for å kunne ordne seg litt. Det er en enkel studenttilværelse, og Åse sier selv at det ble ganske «krøbbelt».

Starten er likevel preget av spenning. Hun møter nye folk og finner et lite fellesskap – blant annet to medstudenter på omtrent hennes egen alder. Men det går ikke lang tid før det som virkelig skulle prege oppholdet melder seg: savnet hjemme.

Når savnet tar over: konsentrasjonen svikter og hjertet rives

Åse beskriver hvordan hun begynner å slite med konsentrasjonen. Hun kan lese og lese, og så oppdager hun plutselig at hun ikke har fått med seg hva hun har lest. Og så kommer helgene, med tungvint reise og lite tid hjemme: hun kommer ikke før utpå lørdag og må reise igjen søndagskveld. Telefonene hjem blir også en påkjenning, fordi savnet finnes på begge sider. – Det savnet jeg hadde etter alle dere, var så sterkt at det mange ganger føltes som å slite hjertet ut av meg.»

Hun forteller at dere hjemme fikk beskjed om å ikke sutre og klage for henne, fordi det gjorde så vondt. Likevel kjenner hun savnet deres tydelig når hun kommer hjem – og det gjør avskjedene tyngre. Når hun beskriver de mørkeste stundene, sier hun at hun nesten ønsket at noe skulle skje som ga henne en «gyldig grunn» til å komme hjem.

Et lysglimt før jul – og så nedturen igjen

Rundt jul forteller Åse om et kort lysglimt. Når hun får utsikt til å være hjemme i tre uker, løsner det: hun klarer å lese, tentamenene går bra, og hun kjenner at hun endelig er kommet «ovenpå». Men når hun kommer hjem, blir hun forkjølet og dårlig, og samtidig prøver hun å være fullt til stede som mor og kone. Hun sier at hun ikke blir frisk igjen, og optimismen forsvinner fort.

Medstudentene kommer til Håker for å oppmuntre henne. Mange vil henne vel, og flere rundt henne sier at hun nok kommer til å klare det når hun først har begynt. Men Åse forteller om én stemme som ble som balsam: gamle Marit Braut. Hun visste hvordan Åse slet, og sa det Åse trengte å høre: at hun ikke måtte føle seg forpliktet til å fortsette, fordi hun hadde så mye hjemme.

Nederlaget: lettelse og sorg på samme tid

Når Åse til slutt bestemmer seg for å ikke reise tilbake, beskriver hun det som to ting på en gang: lettelse – og sorg. Hun kaller det et nederlag, og forteller at hun gikk mye for seg selv, gråt og var fortvilet. Hun sier at hun slet lenge med depresjon etterpå, særlig fram mot påske 1970.

Tvillingene: et uventet vendepunkt som gir ny retning

Så skjer det store som endrer hele etterspillet. Åse blir gravid, og hun sier at det bidrar til at depresjonen blir mindre og forsvinner etter hvert. Hun blir opptatt av noe utenfor seg selv og går ikke og gror ned i tankene på samme måte.

Hun er også tydelig på tidslinjen. Konfirmasjonen din var 21. juni 1970. Tvillingene blir født i september 1971, og hun understreker at det ikke var tvillingene som gjorde at hun sluttet på lærerskolen – det var allerede avgjort lenge før.

Åse forteller at hun følte tidlig at svangerskapet var annerledes. Hun ble fort stor og tung, og hun hadde til og med en mistanke om at det kunne være mer enn én. Legen tar det lett og sier at hun har lest for mye i blad. De får ikke klarhet tidlig, og når de undersøker, er det vanskelig å finne «hodet» på den ene. Jordmora spøker når hun lytter med stetoskop: enten er det to hjerter, eller så går de helt i takt. Åse beskriver det som underlige følelser – og at Ingvald prøver å være forberedt på «noe av hvert», selv om en egentlig ikke kan forberede seg på det.

Hvordan dere fikk vite det: glede, skepsis – og barns ulike grenser

Et fint og ærlig parti handler om hvordan dere barna tok imot nyheten. Kari hadde ønsket seg småsøsken lenge og «skein som i sol». Håkon også. Elise hadde derimot lenge gitt uttrykk for at hun hadde gjort mer enn nok – hun var stor, og hadde vært vant til å ta ansvar. Åse sier at hun gruet seg til å fortelle det til dere, men at det gikk bedre enn hun fryktet. Og så kommer det lille minnet dere deler: Elise husker spesielt hva du sa – og at du syntes det var «sprekt».

Å se tilbake: heialag, ungdomstid – og det som ikke ble sagt

Mot slutten blir samtalen mer ettertenksom. Dere snakker om at dere barn nok var med på «heialaget» – stolte over at mor våget. Samtidig aner dere at det ikke gikk så bra, selv om det ikke alltid var lett å forstå som ungdom. Åse sier at dere ble regnet med fordi dere klarte dere selv tidlig, og hun undrer seg over hvilke minner dere egentlig sitter igjen med fra denne tida.