Dette er en samtale der vi kommer tett på et liv som begynner i en stor søskenflokk og en ganske nøktern bygdehverdag – og som så blir formet av okkupasjonsårene. Åse forteller med små scener og detaljer: om skolen, lek og arbeid, om flukta oppover i lia når krigen kommer, om bomber og improviserte tilfluktsrom, og om to dramatiske spor som blir stående: far som blir tatt som gissel, og at det hjemme på låven blir skjult en rømt krigsfange i krigens siste fase.

Hør samtalen

Hvis du heller vil lese..

Når barndommen fortelles: fra livslinje til små scener

Vi begynner med det enkle og grunnleggende: Åse er født 25. januar 1930 på Ulekleiv, yngst av ni søsken. Det gir en bestemt type barndom: mange mennesker rundt seg, mye som skal gjøres, og et hjem som stadig er i bevegelse – noen flytter ut, noen er hjemme, og i perioder lever flere generasjoner tett. Åse forteller ikke først og fremst som om hun leser opp et “referat” fra livet sitt, men mer som om hun åpner dører inn til rom hun husker: en skolepult, et fjøs, et kjøkken, en sti opp i lia. Og mens hun snakker, merker vi at hukommelsen hennes jobber aktivt: hun justerer, prøver å plassere hendelser, kjenner igjen ting på følelsen av dem.

Søskenflokken og huset: folk tett på, roller som glir over i hverandre

Hun nevner flere av søsknene – blant annet Erling, Sverre, Gudrun, Ragnhild, Randi, Marit og Målfrid – og gir et bilde av en stor flokk der aldersforskjellene kan være store, men hverdagen gjør at rollene likevel blandes. Noen blir voksne og flytter ut, men er likevel nærværende; andre blir hjemme lenge. I en slik sammenheng er barndom både trygghet og ansvar: man har alltid noen rundt seg, men man må også bidra, og man lærer tidlig å ta hensyn.

Skolen: små klasser, parlesing og læring med glimt i øyet

Skolen står tydelig i minnet. Åse beskriver små klasser og ordninger der første- og andreklassinger henger sammen, og der læreren organiserer lesing ved å sette barn sammen to og to, slik at de litt større hjelper de yngre. Det er ikke bare “skolefakta” hun husker, men hvordan det føltes: lærebøkene, skjønnskriftboka, regninga – og de små episodene som oppstår mellom barn. Midt i alt alvor som senere kommer, ligger det også varme her: et klasserom der man lærer gjennom fellesskap, og der små misforståelser kan bli til latter.

Eggedosis på siste skoledag: en liten høytid i det enkle

Et av de øyeblikkene som nesten blir et lite fotografi i fortellingen, er siste skoledag før sommeren. Barna har med et egg, og læreren har mange egg og pisker eggedosis. Åse understreker at det var noe stort nettopp fordi det var sjeldent. Det sier mye om tida: en enkel dessert kan være høytid, og fellesskapet rundt det kan bli et minne som bærer i seg både smak, stemning og en følelse av å få noe ekstra.

Lek og vinter: langball, ski – og å være jente som vil være med

Så er det leken og årstidene: ballspill når det er barmark, ski og hopping når snøen ligger. Åse forteller med et glimt i øyet om hvordan hun som jente var med guttene, også i hoppbakken – og hvordan klærne ikke var laget for det. Skjørt og forkle er ikke praktisk når man skal hoppe, men hun hopper likevel. Det er en liten historie som sier noe om både kjønnsroller og temperament: hun ville delta, og hun gjorde det.

Krigen kommer: flukt opp i lia og livet i midlertidighet

Når krigen kommer inn i fortellingen, merkes det i kroppen. Åse beskriver fly over dalen, fallskjermtropper som slippes ned (hun nevner 14. april), og hvordan familien rømmer hjemmefra og søker tilflukt høyt oppe i lia på andre sida. Hun forteller om trengsel – mange mennesker tett sammen, fullt som «sild i tønne” – og om et liv der man hele tida må vurdere hvor det er tryggest å være. Det blir et mønster av avbrudd: hverdagen prøver å fortsette, men den blir stadig brutt av nye vurderinger og nye farer.

Møkkjelleren som bomberom: når hverdagsrom får ny betydning

En av de mest talende detaljene er hvordan møkkjelleren i et nybygd fjøs blir et slags tilfluktsrom når bombeflyene kommer. De ordner benker, sitter rundt, og det er flere familier sammen. Det er et sterkt bilde: krigen gjør at rom som er laget for drift og arbeid, blir rom for vern. Og samtidig viser det hvordan fellesskapet fungerer: man samler seg, deler frykten og holder ut.

Trefning og tilfeldighet: ei kule gjennom veggen mens hun drikker melk

Åse forteller også om trefninger i nærheten, om en soldat som blir drept, og om hvordan faren kan være helt tilfeldig. Hun sitter inne i fjøset og drikker melk når ei kule går gjennom veggen ved doveggen. Den scenen er enkel, nesten stillferdig, og nettopp derfor slår den: krigens vold kan treffe midt i det mest hverdagslige.

Tyskere i bygda: redsel, men også møter som gjør bildet mer sammensatt

Hun sier rett ut at de var redde for tyskerne. Likevel forteller hun også om enkeltmøter som er vanskeligere å plassere i et svart-hvitt-bilde: soldater som prater med barna, gir sukkertøy, unge menn som virker mer ensomme enn truende. Det gjør ikke okkupasjonen mindre brutal – men det viser hvordan et barn kan se mennesket midt i rollen, og hvordan minnene kan bære begge deler: frykt og en slags forvirret gjenkjennelse av menneskelighet.

Far som gissel: redsel, venting – og et rop som snur alt

Så kommer den store dramatikken: far blir tatt som gissel. Åse beskriver hvordan han blir ført bort, og hvordan de som ser det, står igjen med en lammende venting: kommer han tilbake, eller blir han skutt? Hun forteller om en situasjon der flere gisler holdes i en låve, og om en opplevd tidsfrist som gjør alt enda mer presset. Så, midt i alt, kommer vendepunktet i form av et rop som blir stående som et av episodens klareste øyeblikk.

Far kommer hjem etter omtrent en uke. Åse nevner også at far hadde skrevet ned mye av det som skjedde, men at notatene senere blir borte. Dermed får denne samtalen en egen tyngde: den blir et sted der en muntlig hukommelse forsøker å holde fast i det som ellers ville glidd ut.

Å skjule en rømt krigsfange: hemmelighet, rutiner og den tynne linja mellom liv og død

Mot slutten av samtalen kommer fortellingen som ligger som en nerve gjennom hele krigsdelen: at det på låven blir skjult en rømt krigsfange i krigens siste fase. Åse beskriver ham som en russer som har rømt fra en fangeleir (hun nevner Mos). Det er Hans og Ragnhild som bærer ansvaret, og nettopp derfor må hemmeligholdet være strengt. Det er ikke fordi de ikke stoler på de andre – men fordi risikoen er for stor.

Åse går inn i detaljene: den rømlingen kommer om natta, blir gjemt inne i høyet, og mat og melk blir satt på bestemte steder og båret inn i mørket. Hun forteller også hvorfor barna skjermes: Åse sier rett ut at hun selv ikke visste om dette mens det pågikk. Alt hviler på rutiner, disiplin og en slags stille koordinering – samtidig som tysk nærvær er ubehagelig nært.

Det mest skremmende er nesten-avsløringen: en kveld blir rømlingen sett, og han blir så redd at han kaster en granat for å skremme bort en som følger etter. Det kunne ha satt alt i spill. Åse forteller også om mor som er urolig på en mer personlig måte: Gudrun er en vakker tenåringsjente, og mor er redd for at noe skal skje. Det er en påminnelse om at krigen ikke bare er militære hendelser, men også en konstant, slitsom sårbarhet i familielivet.

Etter freden: noen reiser, noen blir borte – og noen sorger får aldri et punktum

Samtalen slutter ikke med en “happy ending”. Åse reflekterer over hva som skjer etterpå: at mange av de russiske fangene blir sendt tilbake, og at det ikke nødvendigvis betyr at de kommer til trygghet. Hun forteller også om Ruth, som fikk en kjæreste blant fangene, men som aldri fikk møtt ham igjen slik det ble snakk om. Der endrer fortellingen karakter: det dramatiske blir til en stille sorg, noe som blir liggende i et menneske uten å få avslutning.