Bijan Gharahkhani vokste opp i et Iran preget av store politiske omveltninger. Som ung aktivist ble han fengslet for sin kamp for demokrati, før han til slutt måtte flykte fra hjemlandet. I Norge startet han på nytt – først i en liten bygd, der han raskt ble en del av lokalsamfunnet, senere som en sentral skikkelse i arbeidet for integrering og mangfold. Hans livshistorie er en påminnelse om hvor viktig fellesskap og engasjement er, og om at kampen for demokrati aldri må tas for gitt.

«Vi som har flyktet fra samfunn ødelagt av undertrykkelse, har en plikt til å forsvare demokratiet her. Norge ga oss trygghet – nå må vi gi tilbake.»

Fra revolusjon og flukt til fellesskap og kamp for demokrati

Bijan Gharahkhani ble født i Teheran, Iran, og vokste opp i en stor, samfunnsengasjert familie. Hans bestefar var brannstasjonssjef i Abadan, en by sentral for Irans oljeindustri, og Bijan husker godt de mange internasjonale kollegene som besøkte bestefaren. Barndommen var preget av respekt for mangfold og en åpenhet overfor mennesker uavhengig av nasjonalitet eller religion.

Som ungdom opplevde han det politiske skiftet i Iran på nært hold. Han vokste opp under sjahens regime, som tillot en viss vestlig innflytelse, men som samtidig var autoritært. Med den islamske revolusjonen i 1979 kom en ny æra, og Bijan ble vitne til hvordan friheten ble strammet inn, hvordan demokratiske idealer ble knust og hvordan religiøs fundamentalisme grep stadig sterkere om samfunnet. Han ble aktiv i politiske protester, og som 17-åring ble han arrestert og fengslet for sin deltakelse i demonstrasjoner. Oppholdet i fengsel var brutalt, og han ble utsatt for vold. Frykten for regimets represalier gjorde at han, sammen med sin familie, til slutt måtte ta det tunge valget om å forlate hjemlandet.

Bijan og hans nærmeste flyktet til Tyrkia og levde der i en usikker situasjon i flere måneder før de fikk muligheten til å reise videre til Norge i 1987. De ble bosatt i Skotselva, et lite tettsted i Øvre Eiker. Overgangen fra en storby med millioner av innbyggere til et lite samfunn med noen hundre mennesker var enorm. Han og familien møtte mørke vintre, språkbarrierer og en helt annen kultur enn den de var vant til. Likevel ble de møtt med varme av lokalsamfunnet, og Bijan opplevde at naboene i Skotselva tok dem imot som en naturlig del av fellesskapet. En eldre kvinne, Pia Åberg, ble en viktig støttespiller og hjalp dem på veien inn i det norske samfunnet.

Bijan forstod raskt at språk var nøkkelen til integrering. Han lærte norsk i rekordfart, engasjerte seg i nærmiljøet og tok jobb i kommunen bare få måneder etter at han ankom. Han ble en aktiv del av samfunnet, involverte seg i idrettslag, dugnader og lokalpolitikk. Etter hvert ble han leder for Øvre Eiker innvandrerråd og senere også Buskerud innvandrerråd.

Hans engasjement i Øvre Eiker var omfattende. Han jobbet aktivt for å styrke båndene mellom innvandrere og majoritetssamfunnet, og var en sterk forkjemper for at integrering måtte være en toveis prosess. Han tok initiativ til flere arrangementer der innvandrere kunne presentere sin kultur og kompetanse, og arbeidet for at minoritetsstemmer skulle bli hørt i kommunale beslutningsprosesser. Som den første med innvandrerbakgrunn i kommunestyret i Øvre Eiker var han en tydelig stemme for rettferdighet, inkludering og demokrati.

I rollen som leder av Buskerud innvandrerråd videreførte han sitt arbeid på regionalt nivå. Han bidro til å styrke dialogen mellom innvandrerorganisasjoner og myndighetene, og arbeidet for bedre forståelse mellom ulike kulturer. Gjennom rådet tok han opp saker om arbeidsinkludering, diskriminering og deltakelse i sivilsamfunnet. Han var også en av initiativtakerne til ‘Buskerud viser ansikt’, et bredt folkelig opprop mot rasisme og for fellesskap.

Men livet i Norge var ikke uten utfordringer. På begynnelsen av 2000-tallet ble han utsatt for alvorlige trusler fra nynazistiske grupper. Han ble trakassert, hans hjem ble utsatt for hærverk, og det toppet seg da han mottok et trusselbrev med et bilde av sønnen Masud, med beskjed om at han ville bli drept dersom Bijan ikke sluttet sitt arbeid for integrering. Dette var en skjellsettende opplevelse, men Bijan nektet å gi etter for frykt. Han valgte i stedet å møte ekstremismen med dialog. I samarbeid med lokalsamfunnet, politikere og politi arrangerte han en offentlig forsoningsmarkering der representanter fra den nynazistiske gruppen ba om unnskyldning for det de hadde gjort.

Gjennom årene har Bijan fortsatt sitt arbeid for et inkluderende samfunn. Han har vært en forkjemper for dialog mellom ulike grupper, for et sterkt demokrati og for at innvandrere skal ta aktiv del i samfunnet. Hans sønn, Masud Gharahkhani, har gått i farens fotspor og blitt en sentral politiker i Norge.

Bijan ser på seg selv som en norsk eikebæring med iranske røtter. Han er takknemlig for at Norge tok imot ham og familien, og han har viet sitt liv til å gi noe tilbake. For ham handler integrering ikke om å gi opp sin egen identitet, men om å finne sin plass i et fellesskap der man kan bidra og være en ressurs. Hans liv er et vitnesbyrd om hvordan mot, engasjement og fellesskap kan overvinne selv de største utfordringer.