Bina Kumar Karpisova er født og oppvokst i Stavanger med indiske foreldre, og hennes vei til kirkemusikken har gått gjennom erfaringer med kulturmøter, utenforskap og en dyp kjærlighet til musikk. Som kantor i Frogner menighet i Lier har hun funnet et virke som forener hennes liturgiske bevissthet, musikalske bredde og en sterk evne til å formidle tilhørighet.

«Musikken ble mitt gjemmested – der trengte jeg ikke å være noe annet enn de fingrene som spilte.»

Musikken som tilflukt og livsvei – om røtter, identitet og kirkemusikk

En barndom mellom kulturer

Bina vokste opp i et trygt og internasjonalt miljø i Stavanger, der foreldrene var del av en amerikansk baptistmenighet med oljearbeidere og andre engelsktalende familier. Moren var sykepleier og faren radiograf, og begge hadde kommet fra Tamil Nadu i Sør-India via Saudi-Arabia før de slo seg ned i Norge. I menigheten fikk Bina tidlig slippe til som pianist, og musikken ble en naturlig del av hverdagen og troslivet.

Men overgangen til en mer norsk kontekst, da familien flyttet til Sola, gjorde henne smertelig bevisst på annerledeshet. I et miljø med få minoriteter ble hun møtt med både velmenende og ubehagelige kommentarer som understreket at hun var «grei – til å være brun». Denne typen erfaringer skapte en tidlig refleksjon rundt identitet og tilhørighet, og musikken ble en trygg havn i en uforutsigbar sosial virkelighet.

Utdanning, reiser og kjærlighet

Musikken førte Bina videre til musikklinjen på videregående, og deretter til piano- og pedagogikkstudier ved Universitetet i Stavanger. Veien gikk videre til Bratislava, der hun tok en mastergrad, ble kjent med kirkemusikkmiljøet – og møtte sin fremtidige ektemann. Det var også i Slovakia hun erfarte en mer åpen og direkte sosialkultur enn hun hadde vært vant med fra Norge. Menneskene var nysgjerrige, ikke skeptiske, og hun opplevde å bli møtt uten mistanke eller forutinntatthet.

Etter endt utdannelse flyttet paret tilbake til Stavanger, og Bina ble først engasjert ved Steinerskolen, deretter i kapellet ved Stavanger universitetssykehus. Her møtte hun orgelet på nytt – et instrument som utfordret og inspirerte, og som hun kjente kalte på en annen del av henne som musiker. Kontakten med tidligere mentorer førte til videreutdanning i kirkemusikk, og etter hvert fikk hun sin første menighetsstilling.

Kirkemusikken som livsrom

Binas erfaring som kantor i Domkirken i Stavanger ble en viktig formasjonstid. Her ble hun repetitør og dirigentvikar for barnekor, pikekor og oratorieprosjekter, og samarbeidet med dyktige kolleger ga både trygghet og retning. Hun opplevde at kirkemusikken, og særlig liturgien, ga henne et språk og en rytme som bandt liv og tro sammen. Hun beskriver hvordan liturgiske ledd, salmer og musikalske stemninger fortsatt gir gjenklang i henne og former hennes arbeid som kantor.

Som kantor er hun opptatt av samarbeid – med prester, frivillige og menigheten. Hun mener gudstjenesten må være et helhetlig uttrykk hvor musikken er et bærende element, men alltid i dialog med konteksten. Hun har stor fleksibilitet og respekt for ulike uttrykk, men står stødig i sitt eget kunstneriske og liturgiske fundament.

Dialog og fellesskap gjennom musikk

Engasjementet hennes strekker seg også utenfor menighetsarbeidet. Som medlem av styret i Drammen Sacred Music Festival har hun funnet en plattform for sitt ønske om å bygge broer mellom kulturer og uttrykk. Hun ble fascinert av festivalens tverrkulturelle profil og sterke kunstneriske kvaliteter, og opplever at den gir rom for en dypere form for dialog enn mange andre kulturarenaer.

For Bina handler «sacred» ikke nødvendigvis om det religiøse i snever forstand, men om det hellige i åpne møter – mellom mennesker, musikkformer og livserfaringer. Dette preger også hennes arbeid i Frogner menighet, hvor hun nå har fått med både Oslo Oratoriekor og artister som Moddi i lokale konsertprosjekter. Erfaringene hennes fra blant annet domkirken i Stavanger og oratoriekoret i Oslo gjør henne i stand til å se potensialet i slike samarbeid.

Hennes livsreise er en fortelling om hvordan musikken kan være både flukt og forankring – et språk for identitet og et verktøy for fellesskap.