Cato Thunes er sogneprest i Strømsgodset menighet, tidligere prost i Varanger og predikant i pinsebevegelsen. Han er kunstner, tanntekniker, langdistanseløper, sjelesørger og forfatter. I samtale med Ivar Flaten deler han en livshistorie fylt av intens søken, sterke erfaringer og uvanlige valg. Samtalen spenner fra barndommens mørke og ungdommens kamp, til kirkekunst, pastoral ledelse og en fire måneders lang vandring gjennom Norge.

“Jeg opplever at det viktigste for meg, er at folk jeg møter ser at jeg er til stede. At jeg har tid, og at jeg orker å høre på den andres historie.”

Løping, liv og lederskap

En kropp i bevegelse

Cato løper i snitt over to mil hver dag. Med program fra en av Norges fremste trenere, Sindre Buraas, kombinerer han trening med et prosjekt der han skriver om aldring, energi og identitet for bladet Kondis. For ham er løping mer enn trening: det er en kontemplativ praksis. Pulsen og rytmen gir ham frihet fra tunge tanker og bekymringer, og setter struktur på dagen.

Fra tanntekniker til kunstner og prest

Cato drev i mange år en tannteknikerbedrift i Drammen, startet av faren. Etter hvert som arbeidsmengden og forventningene vokste, kjente han på en økende indre tomhet. Rundt 30-årsalderen fikk han et sammenbrudd og innså at han måtte endre kurs. I denne tiden var han også aktiv i pinsebevegelsen, og ble et stjerneskudd som predikant. Men en opplevelse av å ikke kunne stå inne for ordene han uttalte fra talerstolen, førte til at han brått trakk seg ut av bevegelsen og begynte en “ørkenvandring”.

Han studerte senere på Universitetet i Oslo, tok master i profesjonsetikk og diakoni, og arbeidet med sjelesorg i Kirkens Bymisjon og Bufetat. Etter noen år fikk han en melding om en ledig stilling som diakon i Bragernes kirke – og veien inn i Den norske kirke var åpnet.

Kunst som søken

Allerede som liten gutt kjente Cato på eksistensielle spørsmål som ingen kunne svare på. Han fant tidlig trøst i å forme og skape med hendene. Det var ikke nødvendigvis estetisk, men et søkende og symbolsk uttrykk. I voksen alder utviklet han seg som billedkunstner, med symbolsk ekspresjonisme som uttrykksform, og bruk av gips, bladgull og religiøse symboler fra kristen, jødisk og mystisk tradisjon. Hans kunst springer ofte ut av tekst og tanke, og ender i sterke visuelle uttrykk.

Diakon, prest, prost

Etter diakonitjenesten i Bragernes reiste Cato til Nord-Norge som prest og senere prost. Han ble ordinert i Vadsø og fikk praktikum i Tromsø. I Varanger fikk han ansvar for store geografiske områder, med flyruter mellom prestemøter og samtaler med kolleger. Han gjennomførte også en pastoral klinisk utdanning (PKU), med særlig vekt på sjelesorg. Dette ga ham dypere innsikt i egne mønstre og styrket ham som medvandrer og samtalepartner.

Norge på langs

I 2020 gjennomførte Cato sitt livs mest krevende reise: fire måneder til fots fra Lindesnes til Nordkapp. Motivasjonen var ønsket om å kjenne på sult, redsel og ensomhet – for å forstå mer av hvordan mange mennesker i verden har det. Turen ble fysisk og mentalt krevende. Han ble dehydrert i Trøndelag og innlagt på St. Olavs hospital, men fullførte etter to måneders pause. Opplevelsene og møtene underveis gav ham en dypere takknemlighet for livet og for menneskemøtene.

En tillitsfull prestetjeneste

Som sogneprest i Strømsgodset menighet er Cato opptatt av å være nær mennesker, skape tillit og være en tilstedeværende leder. Han har med seg erfaringene fra kunst, ledelse, sjelesorg og fysisk disiplin. Han ønsker å lytte, vise omsorg og bidra til å sette retning for menigheten, uten å løpe fra dem han skal lede. Samtidig hviler han i troen på Guds nåde, og lar dåp og nattverd fylle ham – ikke som prestasjon, men som gave.

Gjennom hele samtalen trer et bilde fram av et menneske som har valgt å møte både indre og ytre landskap med mot, nysgjerrighet og en dyp lengsel etter sannhet. Cato Thunes er prest med hele livet – i bevegelse, i spørsmål og i nåde.