Einar Sagberg er smittevernoverlege i Drammen og en viktig stemme i helsefaglige spørsmål, både i kommunen og nasjonalt. Med bakgrunn som fastlege, forsker og samfunnsmedisiner har han arbeidet i skjæringspunktet mellom teknologi, menneskemøter og folkehelse. I samtalen med Ivar Flaten deler han innsiktsfullt om veien inn i medisin, livet som lege og den intense perioden under koronapandemien.

“Det handler om at du føler du gjør en forskjell. At det betyr noe, det du gjør.”

Ansvar i krisetid og hverdag

Realfag, livserfaring og medisinsk kall

Sagberg vokste opp i en familie med sterke realfagstradisjoner og trodde lenge han skulle bli sivilingeniør. Da moren ble alvorlig kreftsyk mens han gikk på videregående, fikk han et nytt perspektiv: å forstå sykdom og menneskekroppen ble viktigere enn beregninger og fysikk. Etter militærtjeneste valgte han medisinstudiet i Trondheim. Der ble han først tiltrukket av hjerteforskning og teknologisk utvikling, men fant etter hvert sin plass i allmennmedisinens mangfoldige og menneskenære praksis.

Allmennmedisinens utfordringer og muligheter

Som fastlege på Åskollen i Drammen i ti år fikk Sagberg erfare hvor viktig det er å se hele mennesket. Han beskriver fastlegen som en kombinasjon av medisiner og samtalepartner, ofte nærmere en moderne prest enn en spesialist. Mange pasienter kom for å snakke om bekymringer og livsutfordringer, uten å nødvendigvis ha en diagnose.

Han peker på fastlegeordningens verdi, men også på dens store utfordringer: For mange oppgaver, for lite tid og for få leger. Med stadig mer ansvar for koordinering, dokumentasjon og medisinsk oversikt, er det krevende å ivareta pasientene og samtidig ha et levelig arbeidsliv. Sagberg etterlyser nasjonal styrking og bemanning, slik at legene kan fokusere mer på fag og mindre på administrasjon.

Smittevern og koronaens år

Sagberg har hatt smittevernansvar i Drammen siden 2011, og da pandemien traff i mars 2020, ble hans rolle sentral. Fra de første meldingene fra Kina ved nyttår til det massive utbruddet i mars, ble beredskapsarbeidet intensivert. Han var del av smittevernrådet i Drammen og jobbet tett med kommuneoverleger og kommunens ledelse. Selv med gode planverk fra tidligere, krevde pandemien kontinuerlig tilpasning.

Han forteller om den personlige byrden det var å se smittetallene stige og kjenne på ansvaret. En natt med dårlig søvn i november 2020 ble vendepunktet, da han tok kontakt med Folkehelseinstituttet og fikk hjelp til å rydde i registreringssystemene. Det viser verdien av å dele belastning og be om støtte.

Tilliten i samfunnet har vært avgjørende for Norges koronahåndtering, mener Sagberg. Han fremhever samspillet mellom myndigheter, fagmiljøer og frivillige organisasjoner, særlig i å nå ut til minoritetsmiljøer. Helseambassadørene i Drammen trekkes frem som eksempel på sivil samfunnskraft i krise.

Teknologi, vaksiner og framtid

Sagberg er både fascinert og realistisk når det gjelder teknologiens rolle i helsevesenet. Han peker på store fremskritt innen diagnostikk og kunstig intelligens, men understreker at kroppen er et komplekst system det tar tid å forstå. Han advarer mot å tro at teknologi alene kan erstatte helhetlig menneskeforstand.

Pandemivaksinene, spesielt mRNA-teknologien, omtales som et medisinsk gjennombrudd. Samtidig viser erfaringene at viruset stadig muterer og at vaksinasjon må tilpasses over tid. For de mest sårbare er påfyllingsdoser avgjørende. Sagberg argumenterer for at vaksinasjon handler om å beskytte fellesskapet og redusere alvorlig sykdom.

Et meningsfullt arbeid

Til slutt i samtalen reflekterer Sagberg over hva som driver ham. Han peker på opplevelsen av å gjøre en forskjell, både i fastlegepraksis og i smittevernarbeid. Han verdsetter også fellesskapet med kolleger og den tilliten som ligger i å hjelpe mennesker i sårbare situasjoner.

Samtalen med Einar Sagberg gir et sjeldent innblikk i det medisinske hverdagslivet satt opp mot krisens alvor. Med balanse mellom fag, erfaring og ettertanke trær han frem som en trygg, reflektert og ærlig stemme i samfunnets helselandskap.