Elisabeth Gjefsen Holen har hatt et liv preget av utfordringer og sterke drivkrefter. Fra en barndom på barnehjem til topplederstilling i NAV og internasjonale oppdrag for FN, IMDi og Norsk Folkehjelp. I samtale med Ivar Flaten åpner hun opp om en livsreise som favner både personlig overlevelse og samfunnsbygging, nasjonalt og internasjonalt.

“Jeg hadde ingen som fulgte meg opp, men jeg fikk lov til å være med. Og det ga meg lyst til å vise at jeg kunne klare meg selv.”

Et liv bygget på motstandskraft og målrettethet

Oppvekst og skolegang

Elisabeth Gjefsen Holen har hatt et liv preget av utfordringer og sterke drivkrefter. Fra en barndom på barnehjem til topplederstilling i NAV og internasjonale oppdrag for FN, IMDi og Norsk Folkehjelp. I samtale med Ivar Flaten åpner hun opp om en livsreise som favner både personlig overlevelse og samfunnsbygging, nasjonalt og internasjonalt.

Oppvekst på barnehjem

Elisabeth ble tatt fra familien som liten og vokste opp på barnehjem fra halvannet år til hun var 18. Hun forteller nøkternt om oppveksten som et alternativ til en utrygg hjemmesituasjon. Selv om livet på institusjon innebar lite individuell omsorg og mange skiftende voksne, fikk hun muligheten til å delta i fritidsaktiviteter og opplevde skolen som et fristed. Der ble hun sett og oppmuntret, og hun utviklet sterke faglige og kreative ferdigheter.

En episode hvor hun ble utsatt for vold av en medboer førte til at hun som tiåring fikk eget rom. Det ble en milepæl som ga henne rom for selvstendighet, lesing og refleksjon. Leselysten og interessen for kunnskap ble en rød tråd i livet.

Hun beskriver barnemiljøet som rått og lite omsorgsfullt, men samtidig som en skole i å navigere sosiale landskap med minst mulig risiko. Ved å hevde seg faglig og i idrett og musikk, unngikk hun mye av stigmatiseringen mange barnehjemsbarn opplevde.

Fra selvhjulpen ungdom til akademiske mål

Elisabeth ble den første barnehjemsbarnet som fikk gå realskole og videre utdanning. Det skjedde ikke uten kamp. Skolegang utover det obligatoriske var ikke budsjettert, men hun fikk støtte under forutsetning av at hun presterte godt. Motivasjonen var sterk, og karakterene holdt seg høye. Etter gymnaset tok hun et år på loffen i Europa, med lavtlønte jobber som ga reiseerfaring og språktrening. Det var slitsomt, men formende.

Hun studerte deretter i Bergen, tok fransk, historie og sosialantropologi, og utdypet språkferdighetene i Frankrike gjennom stipend fra ambassaden. Målrettet som hun var, laget hun seg en femårsplan for å komme inn i FN-systemet, og tilpasset alt arbeid og videreutdanning for å nå dette målet. Og det lyktes: Etter bare to år fikk hun jobb i ILO i Elfenbenskysten.

Internasjonal karriere og Afrika-erfaringer

Gjennom arbeid for ILO, Norsk Folkehjelp og Handicap International har Elisabeth jobbet i Vest-Afrika, Mosambik og Rwanda. Hun ledet utdanningsprosjekter for kooperativer, rehabilitering av mineskadde og arbeid med gjenoppbygging etter folkemordet i Rwanda.

Hun tok med seg to små barn til Afrika, og balanserte krevende oppdrag med omsorgsrollen. Erfaringene ga henne dyp respekt for menneskers vilje til læring og utvikling, og for kompleksiteten i å tilpasse seg en ny kultur. Hun trekker paralleller til integrering i Norge og understreker hvor viktig det er å forstå hva det innebærer å komme utenfra og finne seg til rette.

Introduksjonssenter og NAV

Etter hjemkomsten til Norge jobbet Elisabeth i Aetat og senere NAV, hvor hun ble fylkesdirektør i Buskerud. Hun var sentral i etableringen av Introduksjonssenteret i Drammen og i utviklingen av arbeidsrettet norskopplæring. Hennes erfaring fra FN og feltarbeid ga verdifull innsikt i hva som trengs for å bygge broer mellom mennesker og systemer.

Hun beskriver NAV som en godt tenkt, men komplisert organisasjon. Ambisjonen om én dør inn var god, men sammenslåingen av stat og kommune skapte kompleksitet. Likevel har hun tro på systemets potensial, og framhever de mange dyktige og dedikerte medarbeiderne.

Et nytt kapittel

I pensjonisttilværelsen nyter Elisabeth friluftsliv, isbading og fellesskap i Nevlunghavn. Hun deltar i frivillig arbeid, rotarivirksomhet og styrer, og understreker hvor viktig det er å forbli aktiv og engasjert.

Samtalen viser et liv tuftet på selvstendighet, utholdenhet og evnen til å vende utfordringer til drivkraft. Elisabeth Gjefsen Holen har formet sitt eget livsløp med stor bevissthet og en tydelig rettferdighetssans, og hun gir en stemme til dem som sjelden får fortelle sin historie i offentligheten.