Elisabeth Tveter Briseid har vært en tydelig og utholdende stemme i klimadebatten siden 1970-tallet. Hun er i dag aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon i Drammen, men har bak seg tiår med arbeid i Framtiden i våre hender, Den norske kirke og internasjonale konferanser. I samtalen med Ivar Flaten snakker hun åpent og engasjert om barndommens innflytelse, speidertur til Mexico, møte med Erik Dammann og hvorfor klimakampen er et personlig og politisk ansvar.

«Vi har en moralsk forpliktelse til å handle.»

Klimakamp med hjerte og visjon

Barndom preget av åpenhet og sosialt engasjement

Elisabeth vokste opp i et hjem hun beskriver som en blanding av pensjonat og psykiatrisk institusjon, med foreldre som alltid åpnet døren for mennesker i krise. Faren var prest, moren var lektor og kvinnesaksforkjemper, og hjemmet var et omsorgsfullt, men sterkt preget sted – blant annet av farens død da Elisabeth var tretten. Tap og sorg ga henne et alvorlig blikk på livet tidlig, og hun mener det har gjort henne mer var for andres lidelse og behov.

Speiderbevegelsen ble et viktig rom for oppdagelse. Et stipend tok henne til Mexico som 18-åring, der kontrasten mellom rike speiderjenter og landsbygdas fattigdom ble et øyeåpnende sjokk. «Jeg skjønte at sånn kan ikke verden være,» sier hun, og legger til at det satte i gang en indre prosess som ble forsterket av den gryende 68-bevegelsen og studier i filologi og samfunnsspørsmål.

Møtet med Erik Dammann og livsstilsendring

En av de viktigste åpenbaringene kom via en elevs skoleoppgave om i-land og u-land. Eleven hadde lest Erik Dammanns bok Fremtiden i våre hender, og Elisabeth ble inspirert til å se sammenhengen mellom norsk forbruk og global urettferdighet. Da Dammann og kona fortalte om sine erfaringer fra Samoa i et intervju med Erik Bye, ble det tydelig for henne at et annet samfunn var mulig. Tankene om fellesskap, likeverd og bærekraft ble en ledetråd.

Samtidig fikk hun barn, og kontrasten mellom hennes egen trygghet og de mange som mangler det mest grunnleggende, traff henne sterkt. «Jeg kunne gi barnet mitt det hun trengte. Men det er ikke alle som kan det,» sier hun. Dette ble et personlig kall: å bruke sin posisjon, kunnskap og tid til å bidra i klimakampen.

Fra idealisme til handling

Gjennom 1980- og 90-tallet var Elisabeth aktiv i Framtiden i våre hender, først som frivillig i landsstyret, deretter som ansatt i informasjonsarbeid. Hun jobbet med oversettelser, kommunikasjon og politisk påvirkning, og var med å øke fokus på Norges eget ansvar i klimasaken. Hun ble også medforfatter av Den norske kirkes første uttalelse om klima.

I perioden hun bodde i Paris, deltok hun på presentasjonen av FNs klimapanel i UNESCOs hovedsal. Det var en øyeåpner – alvoret i rapportene og forskernes nøytrale fremstilling av katastrofale utviklingstrekk forsterket behovet for handling. Hun ble aktiv med avisinnlegg, aksjoner og kontakt med norske organisasjoner og idrettsforbund. Senere var hun med på å arrangere klimamøter i Drammen, blant annet foran klimatoppmøtet i København i 2009.

Besteforeldrenes klimaaksjon og lokalt engasjement

Ved hjemkomst til Norge ble hun aktiv i Naturvernforbundet og Framtiden i våre hender lokalt. Da hun oppdaget Besteforeldrenes klimaaksjon, ble det en naturlig plattform for videre engasjement. Sammen med andre ildsjeler i Drammen har hun stått sentralt i etableringen av klimafestivalen §112 og ulike politiske markeringer.

Hun fremholder at klimaarbeidet må være rettferdig. «Hvis du ikke sikrer rettferdighet i klimakampen, kan du glemme hele forandringen,» sier hun. Håpet ligger i menneskers evne til å handle for sine barn og barnebarn. Hun mener kunnskap finnes, men at utfordringen er å omsette innsikt i handling, både personlig og politisk.

Elisabeth Tveter Briseid er en stemme med tyngde, varme og innsikt. Hun kombinerer erfaring, åndelig forankring og vilje til å tale makta midt imot. I en tid hvor klimakrisen stadig får nye dimensjoner, er det nettopp slike stemmer som holder håpet levende og retningen klar.