Enver Djuliman vokste opp i et multikulturelt samfunn i det tidligere Jugoslavia, der religioner og tradisjoner smeltet sammen. Men da nasjonalismen rev landet fra hverandre, ble han tvunget på flukt. I Norge fant han en ny vei – som jurist, menneskerettighetsforkjemper og brobygger. Gjennom utdanning, forsoningsarbeid og internasjonale dialogprosjekter har han viet livet sitt til å skape forståelse mellom mennesker, på tvers av konflikter og historie

«Forsoning handler ikke om å glemme eller unnskylde, men om å forstå. Hvis vi ikke kan lære av historien, er vi dømt til å gjenta den.»

Fra krigens kaos til brobyggingens kunst

Enver Djuliman ble født i Mostar, i det som den gang var Jugoslavia. Han vokste opp i et samfunn preget av mangfold, der muslimer, katolikker og ortodokse kristne levde sammen – ikke bare side om side, men i en felles kultur der man delte hverandres høytider og tradisjoner. Barndommen var nært knyttet til elva Neretva, hvor han tilbrakte utallige timer med kamerater. Deres verden var enkel: stjele litt tomater og brød, grille reker, leke ved elvebredden. Som ung studerte han juss ved Universitetet i Sarajevo, og da krigen brøt ut, arbeidet han som jurist ved et sykehus i Mostar.

Da nasjonalismen begynte å splitte landet, var Enver en av mange som ble fanget i krigens ubarmhjertige grep. Han opplevde frykten og vilkårligheten som fulgte, ble jaget fra sitt hjem flere ganger og måtte til slutt ta den hjerteskjærende avgjørelsen om å sende kone og barn i sikkerhet mens han selv ble igjen. Etter flere dramatiske måneder på flukt, kom familien til Norge i september 1993, et av få land i Europa som fortsatt hadde åpne grenser for flyktninger fra Bosnia.

Møtet med Norge var både en lettelse og en ny utfordring. Plutselig var han ikke lenger juristen med innflytelse og ansvar – han var en flyktning, en del av en minoritet, uten språk, uten det sosiale nettverket han hadde hatt. Men han lot seg ikke definere av tap. Han tok videreutdanning på Nansenskolen og utviklet et prosjekt for undervisning i menneskerettigheter blant bosniske flyktninger. Dette initiativet åpnet døren til en stilling i den norske Helsingforskomiteen i 1997, hvor han siden har jobbet med undervisning i menneskerettigheter og fredsarbeid, med et spesielt fokus på Vest-Balkan.

I Norge ble han en pådriver for dialog og forsoning, både blant bosniske flyktninger og i det norske samfunnet. Han var med på å starte initiativet Bygg broer, ikke murer i Drammen, et prosjekt som samlet ungdom, akademikere og samfunnsaktører for å arbeide med flerkulturell forståelse og menneskerettigheter. Han har undervist i menneskerettigheter både nasjonalt og internasjonalt og har vært en brobygger mellom tidligere fiender, blant annet gjennom utvekslingsprogrammer mellom Norge, Bosnia og USA.

Enver har alltid hatt en pragmatisk tilnærming til forsoning. Han vet at det er lett å miste troen på at forsoning er mulig når man har opplevd krig og overgrep, men han er overbevist om at menneskeheten overlever nettopp fordi vi klarer å forsone oss. Han forteller om hvordan serbiske kunstnere og forfattere i 1993 tok seg inn i det beleirede Sarajevo for å vise solidaritet, og hvordan slike små handlinger er avgjørende for å bygge broer mellom tidligere fiender. For Enver handler forsoning ikke om å glemme eller unnskylde, men om å forstå, anerkjenne sannheten og finne en vei videre.

Gjennom sitt arbeid har Enver Djuliman mottatt flere utmerkelser, blant annet Blanche Majors dialogpris. Han har skrevet flere bøker om menneskerettigheter og forsoning, inkludert Forsoning (2016). Han er en sterk stemme for dialog og har engasjert seg i markeringer av Srebrenica-massakren, ikke bare som en historisk hendelse, men som en påminnelse om hva som skjer når hat og nasjonalisme får gå uhemmet.

I dag fortsetter Enver sitt arbeid med undervisning og bevisstgjøring, både i Norge og internasjonalt. Han understreker at menneskerettigheter ikke bare handler om lover og regler, men om hvordan vi ser og behandler hverandre i hverdagen. For ham er brobygging en livsoppgave, ikke bare mellom nasjoner, men mellom mennesker, historier og fremtider.