Fire stolaer – et åpent symbolspråk

Til ordinasjonen min i 2006 fikk tekstilkunstner Inger Bakke Berge i oppdrag å lage et sett med stolaer i kirkeårets fire liturgiske farger. Jeg ønsket meg et enkelt symbolspråk – tydelig kristent, men samtidig så åpent og universelt som mulig. Tjue år senere opplever jeg at stolaene fortsatt uttrykker noe vesentlig ved både troen og prestetjenesten.

Da jeg skulle ordineres til prest i 2006, bestilte jeg fire stolaer: grønn, rød, hvit og fiolett. De skulle følge kirkeåret og brukes gjennom hele prestetjenesten. Jeg var opptatt av at de ikke skulle fylles med for mange bilder eller entydige symboler.

Det universelle var viktig for meg. Jeg ønsket tegn som kunne åpne snarere enn lukke; symboler som hadde en tydelig plass i den kristne tradisjonen, men som samtidig kunne gi gjenklang hos mennesker med andre erfaringer og referanser. Sirkelen, sammenhengen mellom former og det enkle tegnet ble derfor viktig.

Korset i sirkelen

På den grønne og den røde stolaen finnes et gullfarget kors innskrevet i en sirkel. Korset er umiskjennelig kristent. Sirkelen er langt mer universell. Den finnes i religiøse og kulturelle uttrykk over store deler av verden og kan stå for helhet, evighet og sammenheng – det som ikke har noen begynnelse eller slutt.

Når korset plasseres inne i sirkelen, skjer det derfor noe interessant. Det kristne tegnet står ikke isolert, men inngår i en større helhet. Jeg kan se verden i sirkelen. Skaperverket. Evigheten. Gud som omslutter menneskelivet. Men symbolet bestemmer ikke at jeg skal lese det slik. Det gir rom.

Grønt – jorden, måltidet og livet

På den grønne stolaen er det brodert en drueklase på den ene siden og et kornaks på den andre.

I kristen sammenheng er forbindelsen til nattverden umiddelbar: brødet og vinen. Samtidig er dette blant menneskehetens eldste og mest grunnleggende symboler.

Korn og druer handler om jorden. Om såing og høsting. Om arbeid og avhengighet. Om mat og måltid. Om menneskers fellesskap rundt det som holder oss i live.

Dermed passer de også godt til kirkeårets treenighetstid, veksttiden. Grønt er vekstens og hverdagslivets farge. Den lange tiden da troen ikke først og fremst feirer de store høytidene, men skal leves. Det sakramentale og det alminnelige livet glir over i hverandre.

Rødt – ilden som setter i bevegelse

Den røde stolaen har ett kraftig motiv: flammen. I kirken hører den først og fremst pinsen til. Ilden er tegnet på Den hellige ånd – på nærvær, kraft og bevegelse.

Men ilden er mye eldre enn vårt kristne symbolspråk. Mennesker har samlet seg rundt den fra de første tider. Den gir lys og varme. Den forvandler det den berører. Den kan både beskytte og ødelegge.

Derfor rommer flammen mer enn én fortolkning. Den kan være ånd. Kjærlighet. Lidenskap. Mot. Den kan være det i et menneske som plutselig tennes og gjør at noe nytt blir mulig.

Den røde stolaen har en helt annen energi enn den grønne. Kornet vokser langsomt. Ilden skjer.

Hvitt – rommet som ikke fylles

Den hvite stolaen er den enkleste av de fire. På baksiden finnes et lite gullkors. Forsiden er uten brodert motiv. Det hvite tekstilet avgrenses bare av en smal gyllen kant. Jeg liker denne tilbakeholdenheten.

Hvit er lysets og festens farge i kirkeåret. Den brukes ved jul og påske, på Kristus-fester og andre høytider. Det ville vært enkelt å fylle den med symboler på oppstandelse og seier.

I stedet står flaten åpen.

Det hvite rommet kan selv bli symbol. Lys. Stillhet. Begynnelse. Noe som ennå ikke er fylt med ord.

Kanskje trenger ikke alt forklares.

Fiolett – tre som hører sammen

På den fiolette stolaen finnes seriens mest gåtefulle tegn. Tre runde former er flettet inn i hverandre. De kan leses som et treenighetssymbol, men tegnet er ikke så fast definert at tolkningen stopper der.Det er først og fremst et bilde på relasjon.

Tre former. Hver av dem kan sees for seg, og likevel er de uatskillelige. De finnes i og gjennom forbindelsen med de andre. For meg er det et sterkt symbol på sammenheng.

Fiolett er adventens og fastens farge – ventetid, forberedelse, ettertanke og fordypelse. Da passer det godt med et tegn som ikke roper, men som må betraktes. Det forklarer ikke mysteriet. Det lar det være mysterium.

Tro som forbindelse

Når jeg ser de fire stolaene sammen i dag, opplever jeg at de har en tydelig indre sammenheng.

Korset forankrer dem i den kristne tradisjonen. Sirkelen åpner mot helheten. Korn og druer forbinder troen med jorden og måltidet. Flammen uttrykker kraft og forvandling. De flettede formene uttrykker relasjon. Og den hvite stolaen lar en stor del av rommet være tomt.

Kanskje kan hele settet leses som variasjoner over ett tema:

Tro som forbindelse.

Forbindelsen mellom Gud og menneske. Mellom mennesker. Mellom jorden og det vi kaller himmel. Mellom den enkelte og fellesskapet. Mellom vår egen tradisjon og en større menneskelig erfaring.

Å bære en tradisjon – og holde rommet åpent

En stola er ikke bare et vakkert tekstil. Den bæres som tegn på prestetjenesten.

Derfor har symbolene også fått en annen betydning for meg gjennom årene.

Som prest står jeg i en bestemt tradisjon. Jeg bærer dens fortellinger og tegn. Jeg skal forkynne, døpe, dele nattverd og følge mennesker gjennom livets store overganger.

Men prestetjenesten foregår alltid blant mennesker som ser og tror forskjellig. Da må det være mulig både å stå et sted og å holde døren åpen. Jeg synes Inger Bakke Berge klarte å gi form til akkurat dette i de fire stolaene. De skjuler ikke at de er kristne. Korset står der. Men rundt korset finnes sirkelen, jorden, ilden, fellesskapet og det åpne rommet.

Tjue år etter ordinasjonen opplever jeg derfor fortsatt stolaene som uttrykk for en teologi jeg kjenner meg hjemme i:

En tro med røtter – og med åpne grenser.

---