Grete Hedman Nyrønning
En samtale i serien Stemmer i Drammen – gjenhør med samtaler fra podkasten Ypsilonsamtaler og Fjell kirke 40 år. Med utgangspunkt i opptakene publiserer jeg her artikler og mer stoff om samtalepartnerne.

Grete Johanne Hedman Nyrønning forteller i denne episoden av Ypsilonsamtaler om livet i huset på Austad, en bolig som har rommet tre generasjoner, barnelek, kjærlighet og flukt – og nå er solgt videre til en ung flyktningfamilie fra Syria. Samtalen med Ivar Flaten finner sted i den nye leiligheten på Union, der Grete og mannen Jan har flyttet i en ny livsfase preget av takknemlighet og vemod.
“Jeg var født i det huset vi flyttet ifra. Og aller, aller vanskeligst var det å reise fra epletreet i hagen.”
Et liv med røtter, minner og takknemlighet
Historien som gjentar seg
Gretes far kom som flyktning fra det svenskspråklige området i Finland, Østerbotten, før første verdenskrig. Som ung mann rømte han sammen med fire andre over Kvarken til Sverige i frykt for urolighetene og den forestående krigen. Flere av dem dro videre til USA, men Gretes far og hans bror ble igjen. Broren døde senere av spanskesyken, mens faren kom seg videre til Norge, der han etter hvert ble malermester og etablerte seg i Drammen.
Denne familiehistorien fikk en rørende parallell da huset Grete og Jan solgte, ble kjøpt av en ung familie fra Syria. Grete beskriver gleden og trøsten ved å se at huset igjen blir et hjem for mennesker på flukt – akkurat slik det var for hennes egen far. Historien gjentar seg, og det gir håp.
Oppvekst, lek og krigsminner
Grete er født i 1938 og vokste opp i huset på Austad med to eldre brødre. Hun beskriver en barndom preget av trygghet, varme og fellesskap. Hun husker krigen, flyalarmen, dekkede vinduer og redselen, men også roen foran vedovnen med moren og lyden av kaffekjelen som putret. Lek i gata, ski og aking i “bikkjestykket” og barnlig glede over femøringspill hører også til minnene.
Huset på Austad var ikke bare en bolig – det var selve rammen om livet. Etter krigen var det utleie i flere etasjer, og da barna vokste opp, flyttet de inn i etasjene etter hvert. Etter foreldrenes død overtok Grete huset, og familien forble knyttet til hjemmet – helt til det ikke lenger var praktisk mulig å bo der.
Flytting med tårer og takknemlighet
Flytteprosessen var brutal. For Grete var det vanskeligste å forlate epletreet som ble plantet omtrent samtidig med hennes fødsel. Hun spurte til og med megler om det kunne følge med et vilkår om å ikke fjerne treet – men det lot seg ikke gjøre. Samtidig opplevde hun stor trøst i at huset nå blir fylt med liv igjen.
Datteren Ann Kristin tok initiativ til å gå en siste runde i huset sammen før nøklene ble overlevert. De gikk fra rom til rom, takket for minnene og tok en symbolsk skål i Drambuie. Etterpå har de vært innom for å hilse på de nye eierne, som tok imot dem med glede og varme – en liten blomst sto klar som velkomst på bordet.
Tro, tradisjon og fellesskap
Grete forteller om en oppvekst preget av morens tro og tilknytning til kirken. Hun ble døpt, konfirmert og gift i Strømsgodset kirke, og senere fikk Fjell kirke en spesiell plass i hennes liv. Det var moren og mormoren som formidlet troen videre – en trygg og stille styrke. Grete deltok i kristelig ungdomsarbeid og fikk tidlig tillit og oppgaver i menigheten.
Liv og arbeid
Grete utdannet seg på realskolen og begynte i bank, der hun jobbet i til sammen 34 år. Hun beskriver et sterkt fellesskap blant kolleger, og en tid da bankens rolle i folks liv var personlig og konkret. Etter å ha vært hjemmeværende med barn i en periode, vendte hun tilbake som deltidsansatt og senere i full stilling.
Hun reflekterer over utviklingen i samfunnet, der det menneskelige kontakten er på vikende front. Digitalisering og effektivisering gjør at man i dag ikke engang kan levere kontanter i banken, noe hun mener fører til et tap av fellesskap og nærhet.
Historien lever videre
Grete deler levende minner fra sin første reise til Finland i 1947, da hun som liten jente ble overveldet av kontrastene mellom rasjoneringens Norge og det bugnende utvalget i Stockholm. Hun forteller om finske barn på vei til Sverige for å få mat, om sildesendinger fra Norge, og om fellesskap på tvers av landegrenser.
Avslutningsvis uttrykker hun takknemlighet over å ha møtt så mange gode mennesker i sitt liv – og at alderen kanskje gjør det lettere å åpne seg. Det er i møtet med andre mennesker hun finner mening, styrke og gjenklang.
Samtalen med Grete Nyrønning ble et nært og ærlig vitnesbyrd om tilhørighet, livsendringer, og hvordan historien gjentar seg – med nye mennesker, i gamle hus.