Hanna Fosseng bærer både bunad og kofte – og kjenner på tilhørighet til to verdener. I denne varme samtalen, spilt inn på samenes nasjonaldag i Fjell kirke, forteller hun om arven etter farfaren i Tana, om sanger og skaller, om tvil og stolthet, og hvordan joiken har hjulpet henne til å komme nærmere en identitet hun lenge bar i stillhet.

«Jeg prøver å leve mer bærekraftig – i respekt for naturen, slik farfar levde det og sang det.«

Å joike seg nærmere røttene

To tilhørigheter – bunad og kofte

Hanna vokste opp på Konnerud i Drammen og bor nå i Lier. Hun beskriver seg selv som både norsk og samisk, og bærer begge identiteter med glede. Hun har både bunad og kofte, og velger mellom dem ut fra anledning – men ofte er det vanskelig å velge, for begge representerer tilhørighet.

Hun opplevde aldri å vokse opp med et tydelig samisk språk eller kultur i hverdagen, men arven fra farfaren i Tana har vært der hele tiden – som en stille kraft. Farfar formidlet stolthet over å være same, og delte både sanger og minner. Hver jul kom reinsdyrsteik og molter i posten, og barna fikk skaller å gå med i snøen.

En farfar med røtter i naturen

Selv om Hanna aldri møtte farfaren sin, har hun lært ham å kjenne gjennom historier og sanger. Han skrev tekster om naturen og livet i nord, og noen av melodiene lever videre i familien. Hanna har besøkt Finnmark med egen familie for å lære mer om slekten og landskapet farfaren kom fra.

Hun forteller med varme om hvordan disse fortellingene har gitt henne en stille, men varig tilknytning – en opplevelse av tilhørighet som har modnet over tid.

Å være samisk nok?

I forkant av samtalen var Hanna usikker på om hun kunne «representere» det samiske. Hun spurte seg selv: Er jeg samisk nok? Kan jeg snakke på vegne av noe jeg bare delvis har levd? Denne usikkerheten deles av mange som vokser opp i det flerkulturelle Norge – der identitet ikke alltid er entydig, og hvor spørsmålet om tilhørighet ofte stilles utenfra.

Men hun kjenner at noe drar henne mot det samiske – og hun ønsker å finne sin egen vei inn i det, med respekt og åpenhet.

En samisk livsvisdom for vår tid

Samtalen dreier inn på samiske verdier og verdensbilde. Hanna forteller at det som rører henne mest, er den dype respekten for naturen – en levemåte i balanse, der luft, vann, jord og dyr ikke ses som ressurser, men som medskapninger.

Denne holdningen inspirerer henne til å leve mer bærekraftig. Hun forsøker å redusere matsvinn, tar vare på høner og grønnsakshage, og ønsker nærhet til maten og kretsløpet rundt seg. Hun sier: «Vi må ikke tro at naturen er vår – den er sin egen.»

Joik som bærer tilknytning

I samtalen forteller Hanna at hun har begynt å joike – først forsiktig, med dyp respekt. Hun oppdaget raskt at hun ikke bare kunne kopiere – hun måtte kjenne det eller den hun joiket. Først da kom melodien.

Joiken binder sammen natur, menneske og stemning. Hun har joiket personer, steder og stemninger – som Varangerbotn, et sted som har gjort sterkt inntrykk. Når hun joiker, kjenner hun at hun kommer nærmere – at kroppen og stedet blir forbundet.

Hun synger også for sine egne barn, og har gjort Tanaelva-sangen til en slags godnattsang hjemme. På den måten lever både musikken og minnene videre.

Røtter, respekt og retning

Samtalen avsluttes med en refleksjon over hvordan vi alle har røtter – og hvordan noen av dem stikker dypere enn vi aner. For Hanna handler det samiske om mer enn språk og klær. Det handler om et verdigrunnlag – en måte å være i verden på som inspirerer til nærhet, omtanke og respekt.

Hun ønsker ikke å påstå at hun er mer same enn hun er – men hun vet at denne delen av henne betyr noe, og at den gir retning for hvordan hun ønsker å leve sitt liv.