Knut Refsdal holdt åpningstalen ved Norske Kirkeakademiers årsmøte 20. mars 2026. Talen kan sammenfattes som en programerklæring for en menneskevennlig, ydmyk og dialogisk kirke i en polarisert tid. Den kombinerer samtidskritikk, teologisk refleksjon og organisatorisk selvforståelse. Hovedbudskapet er at kirken må forsvare menneskeverdet, bidra til resonans framfor fremmedgjøring, bygge broer mellom mennesker og holde fast ved et handlende håp.

Referat

Talen åpner med en dobbel samtidsdiagnose. På den ene siden peker styrelederen på at det finnes en ny interesse for religion, kirke og kristen tro. Han forklarer dette med at når livet oppleves truet, søker mennesker tro, mening og håp. På den andre siden ser han også en utvikling der kristen tro i enkelte miljøer blir forvrengt: troen blir ekskluderende, menneskeverdet begrenses, egoisme kalles fromhet, frykt kalles troskap, og empati tolkes som svakhet. Dette omtales som dypt alvorlig, fordi det bidrar til å ødelegge kristendommen og skjerper spørsmålet om hva kristen tro egentlig er og bør være i vår tid.

Deretter formulerer han talens hovedspørsmål: Hva slags kirke trenger verden i dag? Svaret hans er klart: verden trenger en kirke som setter mennesket i sentrum. Han presiserer at dette ikke betyr å skyve Gud ut eller å nedtone klima og skaperverk, men å velge et perspektiv der kirken og teologien stadig spør hva som hjelper mennesker til å leve gode og meningsfulle liv, og hva som kan gi dem mot, frihet og kreativitet. En slik kirke skal fremme menneskelig ansvar, autonomi og skapende kraft.

Videre strukturerer han talen rundt tre kjennetegn ved den kirken han mener verden trenger. For det første må kirken være forankret i menneskets iboende verdi. Dette begrunner han i kristen tro med at hvert menneske bærer Guds bilde, ikke bare de fromme eller vellykkede. Derfor må kirken avvise sortering i innenfor og utenfor, fortjente og ufortjente. En sann kirke vitner i ord og handling om at ethvert menneskeliv er hellig.

For det andre må kirken være preget av ydmykhet. Han understreker at kristen tro kaller til sannhet, men aldri uten ydmykhet, fordi livet er komplekst og mennesker er sårbare. Derfor gir det ingen mening med en kirke som søker moralsk overlegenhet. I stedet løfter han fram tålmodighet, barmhjertighet og medfølelse som noen av kirkens viktigste bidrag i en polarisert tid.

For det tredje må kirken tro at Gud æres når mennesket blomstrer. Her sier han at god religion ikke gjør mennesker mindre, men mer menneskelige; den åpner livet og utvider livet. Der mennesker blomstrer, æres Gud. Dette er et viktig teologisk og menneskelig hovedpoeng i talen: kirkens oppgave er ikke å innsnevre livet, men å bidra til at mennesker kan leve rikere og friere.

Etter dette går han over til å bruke den tyske sosiologen Hartmut Rosa som samtidsfortolker. Han beskriver Rosas analyse av vår tid som preget av stadig økende tempo innen teknologi, kommunikasjon og økonomi. Selv om man kunne tro at dette ville gi mer kontroll og bedre liv, mener Rosa tvert imot at det skaper stress, rastløshet og frakobling fra oss selv, fra hverandre, fra naturen og fra verden. Dette kalles fremmedgjøring. Men Rosa stopper ikke ved diagnosen; han peker også på en vei ut av den, nemlig gjennom begrepet resonans. Resonans beskrives som erfaringen av at noe taler til oss, berører oss og vekker livet i oss. Det kan skje i natur, musikk, vennskap, stillhet, bønn og samtale.

Styrelederen forklarer videre Rosas tre akser for resonans: den horisontale aksen, som handler om relasjoner mellom mennesker; den diagonale aksen, som handler om kunst, musikk, arbeid, utdanning og natur; og den vertikale aksen, som handler om religion og transcendens, altså det som knytter mennesket til noe større enn seg selv. Religion kan være en sterk kilde til resonans, men bare når den er levende. Når bønn er mer enn rutine, når liturgien berører, og når fellesskapet skaper gjenklang, da kan kirken bli et rom for liv og berøring. Men religion kan også selv skape fremmedgjøring når den blir mekanisk, rigid eller kontrollerende. Derfor sier han at kirkens oppgave ikke er å bidra til samfunnets tempo og aktivitetspress, men å være et sted der resonans kan skje, et sted der mennesker kan møte noe større og kjenne seg båret og levende. Han formulerer til slutt et prøvende spørsmål: Hjelper vi mennesker til å erfare resonans, eller bidrar vi til fremmedgjøring?

Derfra går talen over i Norske Kirkeakademiers egen virksomhet. Han sier at mennesker ikke kan vente med å leve til verden er slik den burde være, og at bevegelsen uke etter uke leverer bidrag som “resonnerer” med verden, med andre mennesker og med det guddommelige. I denne sammenhengen viser han til Brobyggerprisen, som har vært delt ut siden 1983 til personer, organisasjoner eller institusjoner som bygger broer av innsikt, forståelse, kontakt og dialog.

Så presenterer han begrunnelsen for årets prisvinner. I en tid med økende polarisering og hardere debattklima trengs aktører som bygger fellesskap, toleranse og respekt. Prisvinneren er Dialogforum Østfold, en organisasjon utviklet i fellesskap av muslimske kultur- og trossamfunn og kristne trossamfunn og organisasjoner. Han framhever at organisasjonen gjennom felles eierskap har gått opp nye spor i dialogarbeidet, og at den kombinerer stayerevne med idérikdom. Arbeidet beskrives som langsomt og omstendelig, slik brobygging ofte er. Han nevner konkret kvinnegruppe, ungdomsgruppe, grupper for religiøse ledere og et viktig undervisningsopplegg for skolen med vekt på demokrati og medborgerskap. Dialogdag i skolen gjør det mulig for elever å besøke moskeer og kirker i lokalsamfunnet og lære om likheter og forskjeller, nestekjærlighet og miljøspørsmål. Alt dette gjør at mennesker kan bygge vennskap og relasjoner og dermed motarbeide polarisering. Derfor mener styret at Dialogforum Østfold fortjener årets Brobyggerpris, som skal deles ut under Arendalsuka 13. august.

Etter prisomtalen vender han seg til organisasjonens generalsekretær Kristin og takker henne varmt. Han framhever hennes engasjement, arbeidskapasitet og pågangsmot, og sier at dette gjør organisasjonen trygg. Han uttrykker dyp takknemlighet for alt arbeidet hun legger ned, ikke minst knyttet til denne helgen.

Talen får deretter et mer allment og politisk-etisk preg. Han forteller om et afrikansk ordtak eller bilde han nylig hadde støtt på: På grunn av hat mot kakerlakkene bestemte maurene seg for å bruke insektmiddel. Resultatet var at både kakerlakkene og maurene døde, og også flua, som ikke hadde hatt noe med saken å gjøre. Poenget med denne fortellingen er at hat og snevre fiendebilder gjør mennesker blinde for konsekvenser. Når perspektivet snevres inn, glemmer man de avgjørende spørsmålene: Hva er konsekvensene? Hvem kan dø av dette? Han bruker dette som et apropos til mye av det som skjer i verden i dag og som en oppfordring til å tenke bredere og mer ansvarlig.

Mot slutten vender han seg mot håpet. Han viser til at Norad ved årsskiftet løftet fram fem områder der verden faktisk gikk i riktig retning i 2025, til tross for kriger, uro og klimakrise. Han nevner blant annet at hjelpearbeid nådde ut til nærmere fem millioner mennesker i konfliktsituasjoner som Ukraina, at unge entreprenører og teknologiselskaper i Afrika viste vekst og kreativitet, at Høyesterett i Malawi lempet på strenge abortlover, og at UNESCO meldte at 93 prosent av unge mellom 15 og 24 år har grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Disse eksemplene brukes for å vise at positive utviklingstrekk finnes, og at de ikke skjer av seg selv, men fordi mennesker vil det og handler. På den bakgrunn sier han at vår tid ikke er en tid for å snakke mennesket ned, men opp. Håp er ikke naivt; håp hviler på menneskets evne til godhet, mot, kreativitet, fellesskap og internasjonalt samarbeid.

Avslutningsvis utdyper han håpet som både gave og oppgave. Hvordan vi ser på historien, nåtiden og framtiden, former livet vårt. Dersom vi bare ser det verste, mister vi framtidstroen. Men dersom vi også evner å se det gode, finner vi kraft til å handle og bevare troen. Derfor vender man seg ikke bort fra verden, men ser den som den er og lar nettopp dette drive fram handling, engasjement og fellesskap. Han setter dette inn i en historisk ramme ved å vise til at Norske Kirkeakademier har holdt på i 70 år, og uttrykker håp om at dagene på landsmøtet skal bidra til engasjement, pågangsmot og håp. Med det ønsker han deltakerne velkommen til årsmøtet og takker for oppmerksomheten.

(Referat basert på lydopptak og bearbeidelse av ChatGPT.)