Ikonmaler Sidsel Mamen åpnet en dør til den østkirkelige billedverdenen da hun gjestet Mjøndalen kirke lørdag 19. september. Mellom bolkene sang og spilte Åshild Wetterhus religiøse folketoner –til akkompagnement av lyre. Slik møttes to gamle tradisjoner under Drammen Sacred Music Festival: ikonene som forkynner for øyet og folketonene som har båret tro gjennom generasjoner.

Hva er egentlig et ikon?

Ordet brukes i dag om alt fra kongelige og popstjerner til symbolene på mobiltelefonen. For ikonmaler Sidsel Mamen betyr det noe langt mer bestemt: et hellig bilde, oftest malt på tre, som står i en århundrelang kristen tradisjon.

De eldste ikonene fører oss tilbake mot oldkirken. Og i den ortodokse tradisjonen er de fremdeles en selvfølgelig del av gudstjeneste, kirkerom og fromhetsliv.

Forkynnelse for øyet

Det har likevel vært strid om bildene. Kunne man virkelig male Gud uten å bryte Bibelens billedforbud? Svaret som til slutt vant fram i den gamle kirken, tok utgangspunkt i selve inkarnasjonen: Gud hadde gjort seg synlig. I Jesus hadde Gud fått et menneskelig ansikt. Dermed kunne Kristus også fremstilles i bilder.

Mamen brukte et talende uttrykk om ikonets oppgave: Bibelen og gudstjenesten forkynner for øret, mens ikonet forkynner for øyet.

Ikonet er derfor noe annet enn pynt. Det er teologi i farger og former.

En kunstner som ikke skal være original

Også måten ikonene males på skiller seg fra mye av vår vestlige forestilling om kunst.

Treplaten prepareres omhyggelig med lim og flere lag kritt før motivet overføres. Det males med eggetempera – eggeplomme, vann, eddik og pigment – og gull spiller ofte en viktig rolle.

Men ikonmaleren finner ikke fritt opp motivet.

Formene er overlevert gjennom generasjoner. Kristus, Maria, helgenene og de bibelske scenene har bestemte kjennetegn.

Det betyr likevel ikke at maleren forsvinner.

Mamen sammenlignet ikonmaleren med en musiker: Notene er gitt, men musikeren må fremføre dem. Innenfor en fast form finnes rom for farger, teknikk og personlig uttrykk.

Det ble en særlig treffende sammenligning denne ettermiddagen, for foredraget ble hele tiden avbrutt – eller snarere videreført – av Åshild Wetterhus’ sang og spill.

Hun hentet fram religiøse folketoner, salmer og bånsuller fra norsk tradisjon. Også her var melodien mottatt fra noen før – og ble levende på nytt i en ny stemme.

Lyra og de lange linjene

Åshild Wetterhus akkompagnerte sin sang med lyre.

Kraviklyra er knyttet til Numedal og representerer en svært gammel norsk instrumenttradisjon. Med få strenger og et begrenset toneomfang har instrumentet sine tydelige rammer.

Likevel – eller kanskje nettopp derfor – finnes det rom for musikalsk frihet.

Slik oppsto en interessant forbindelse mellom dagens to uttrykk: ikonmaleren og folkemusikeren arbeider begge innenfor former som er eldre enn dem selv. Tradisjonen setter grenser, men gjør samtidig personlig tolkning mulig.

Opptak: I dag er nådens tid

Opptak av salmen «I dag er nådens tid» der Åshild Wetterhus spiller kraviklyre og synger. (Amatøropptak: Ivar Flaten)

Et annerledes lys

Mamen viste en rekke klassiske ikoner og pekte på detaljer som er lette å overse dersom man betrakter dem med vestlige kunstbriller.

Personene følger for eksempel ikke alltid vanlig perspektiv. Den viktigste personen kan ganske enkelt være størst.

Og lyset kommer ikke fra en lampe, en sol eller et vindu.

Ikonene handler om det uskapte lyset – Guds lys. Derfor er det heller ikke nødvendigvis skygger i bildene. Gullet blir et uttrykk for en virkelighet som allerede er gjennomlyst av nåde.

På ikonet av forklarelsen på berget står Kristus i det blendende lyset mens disiplene skjermer øynene.

På oppstandelsesikonet står Kristus i lyse klær over dødsrikets sprengte porter. Men han stiger ikke alene opp. Han griper Adam og Eva og drar dem med seg.

Oppstandelsen er ikke bare Jesu private seier over døden. Hele menneskeheten trekkes med.

Det er ikonet som ser oss

Et av foredragets sterkeste øyeblikk kom da Mamen viste Andrej Rublevs berømte treenighetsikon.

Hun pekte på perspektivet. I vestlig kunst trekker perspektivlinjene oss gjerne inn i bildet og møtes et sted langt borte. I ikonet kan bevegelsen gå den andre veien. Linjene åpner seg ut mot betrakteren.

Ikonet kommer oss i møte.

Det er derfor mulig å snu det vanlige spørsmålet: Kanskje er det ikke først og fremst vi som ser på ikonet.

Kanskje er det ikonet som ser oss.

Et vindu mot evigheten

Mot slutten vendte Mamen tilbake til hva ikonene egentlig skal gjøre.

De tilbes ikke. Men de vises ære fordi de peker utover seg selv – mot den personen og den guddommelige virkeligheten de representerer.

Derfor er ikonene blitt kalt både «hjertets øye» og «vinduer mot evigheten».

De skal bringe himmelen nær.

Etter alle bildene, gullflatene, fortellingene om Kristus, Maria og helgenene fikk musikken det siste ordet.

Åshild Wetterhus avsluttet med den gamle salmen «Jesus, din søte forening å smake».

Ikoner fra den østlige kirken og en norsk religiøs folketone kan ved første øyekast virke som to svært forskjellige verdener. Denne ettermiddagen i Mjøndalen kirke viste snarere slektskapet:

Begge bærer minner.

Begge er mottatt fra mennesker før oss.

Og begge forsøker, gjennom øye og øre, å åpne et rom mot det som er større enn oss selv.

---