Han er en av Norges mest profilerte jazzmusikere. Men da Ingebrigt Håker Flaten tok tak i bestemorens religiøse folketoner, ble det starten på et musikalsk og personlig prosjekt utenom det vanlige. I denne samtalen forteller han om Elise-prosjektet, den første konserten i Fjell kirke, de sterke møtene mellom tro og fri improvisasjon – og hvordan musikken fortsetter å leve, 15 år etter.

«Det var som å åpne en dør inn til en ukjent del av egen historie – og gi den en ny stemme.»

Frijazz, folketoner og farmors salmer

Et åpent oppdrag

Alt begynte i 2007, da Ingebrigt ble invitert av sin bror Ivar til å holde konsert i Fjell kirke. Utgangspunktet var bestemor Elise Flatens religiøse sanger – gamle opptak gjort av NRK mange år tidligere. Med seg fikk han saksofonist Håkon Kornstad, og sammen utviklet de et musikalsk landskap med basis i farmors melodier og tekster, men med åpne rammer for improvisasjon.

Opptaket av Elise som synger «På hinside mørket» ble et sterkt utgangspunkt. Det ble laget noen enkle arrangementer, men selve konserten ble til i øyeblikket – et møte mellom tradisjon og nytolkning, mellom slekt og samtid.

Fra konsert til plate – og videre

Opplevelsen i Fjell kirke ble så sterk at prosjektet utviklet seg videre. Med produsenten Andreas Runeson i Sverige ble det gjort opptak på et retreatsted i Linköping, og i 2008 kom albumet Elise ut på det lille plateselskapet Compuntio. Den ble godt mottatt, også internasjonalt – og fikk omtale i blant annet Jazzwise og The Wire.

Senere fulgte konserter på Oslo Jazzfestival og nye opptak med trommeslager Jon Christensen. I 2011 kom en ny CD basert på liveopptakene. Det ble også grunnlaget for oppstarten av Drammen Sacred Music Festival, som Ingebrigt var med på å stifte sammen med Ivar Flaten og andre.

Møtet mellom tro og tone

Hva skjer når frijazz møter haugianske salmetekster? Ingebrigt reflekterer over hvordan tekstene – selv om de ikke alltid er eksplisitt med i musikken – likevel gir materialet dybde og retning. Det var aldri et prosjekt for å formidle teologi, men for å la musikken bære den samme alvorlige og håpefulle klangen som salmene har.

Han forteller om sin fascinasjon for bestemorens klare tone, presise pitch og sterke uttrykk. For ham var det mer det musikalske uttrykket enn ordene som bandt ham til materialet – og det ga en mulighet til å gi noe tilbake, i hans eget språk.

Et universelt uttrykk

Prosjektet traff også et publikum uten kjennskap til bakgrunnen. Da albumet Elise kom ut, ble det spilt for lyttere i blant annet USA, som ikke forsto ordene, men som kjente igjen stemningen og dybden i musikken. Ingebrigt sammenligner det med det spirituelle uttrykket i musikken til Keith Jarrett, Charlie Haden og andre – en form for åndelighet som ikke er bundet til én tradisjon.

Med albumet Den signede dag tok han prosjektet videre, med klarere vekt på tekstformidling og improvisasjon. Gunvor Fagerhaug, datter av samleren Tore Fagerhaug, ble stemmen som leste tekstene – og musikken ble spilt inn både i Oppdal og i Austin, Texas.

En levende tradisjon

Ingebrigt og Håkon har spilt Elise-prosjektet flere ganger siden, både live og i studio. I koronaåret 2020 laget de en digital konsert for et musikkkooperativ i Chicago, og i 2022 var de tilbake på scenen i Drammen under Drammen Sacred Music Festival – nøyaktig 15 år etter at det hele startet.

Han beskriver hvordan musikken utvikler seg for hver gang de spiller. Det er alltid frihet, alltid åpning for noe nytt. Samtidig sitter de første impulsene sterkt i kroppen. Den første konserten i Fjell kirke la et grunnlag som fortsatt lever i klang og form.