Fra en oppvekst i Gøteborg til en sentral rolle i norsk og internasjonal psykiatri har Ingrid Lycke Ellingsen viet livet sitt til å kjempe for de mest sårbare. Hun har jobbet mot tortur, urett og overgrep i institusjoner, og har stått opp for feilaktig dømte. Gjennom sitt arbeid, både i Norge og internasjonalt, har hun vært en tydelig stemme for menneskelig verdighet og rettferdighet

Vi har ikke råd til å være fiender. Livet er for kort til å bruke tiden på frykt og avstand – vi må møte hverandre med respekt, omtanke og godhet.»

En livslang kamp for verdighet og rettferdighet

Ingrid Lycke Ellingsen ble født i Gøteborg og vokste opp som enebarn i en liten familie preget av sterke verdier, respekt og en nær tilknytning til kirken. Hennes far døde da hun var 13 år, og hun utviklet tidlig en sterk ansvarsfølelse for sin mor. Oppveksten ga henne en tidlig modenhet, og hun lærte verdien av å klare seg selv i møte med livets utfordringer.

Som ung var det ikke opplagt at Ingrid skulle bli lege. I hennes miljø ble leger, på samme måte som prester, sett på med stor respekt – de var autoriteter, personer på en pedestal. Etter å ha fullført realeksamen begynte hun å jobbe, først som kontorassistent og deretter som legesekretær. Det var her en av legene hun jobbet for, så hennes potensial og ga henne et stipend for å starte medisinstudier. Dette ble en avgjørende vending i livet hennes. Hun begynte å studere medisin i Tyskland og fullførte utdannelsen i Sverige, før hun spesialiserte seg i psykiatri.

Gjennom sin karriere har Ingrid vært en pioner innen psykiatrien i Norge. Hun har arbeidet som fylkespsykiater i Buskerud og som statens overlege i psykiatri. Internasjonalt har hun vært en sentral figur i Europarådet, hvor hun i tolv år var medlem av en komité som jobbet for å forhindre tortur og overgrep i institusjoner. Hun har inspisert fengsler, psykiatriske sykehus og barnehjem i hele Europa, og hennes arbeid har satt spor. Mange av opplevelsene var rystende, men hun har alltid vært drevet av en dyp tro på at selv små handlinger kan utgjøre en forskjell.

I Ingrid bor det en urokkelig tro på menneskelig verdighet. Gjennom sitt arbeid har hun kjempet for de svakeste i samfunnet, enten det har vært psykisk syke, torturofre eller feilaktig dømte. Hun var blant dem som arbeidet for å gjenoppta Fritz Moen-saken, en av Norges største justismord. For henne har det alltid vært en selvfølge å bruke sin kunnskap og posisjon til å stå opp for rettferdighet.

I tillegg til sin profesjonelle karriere har Ingrid engasjert seg i sosialt arbeid, blant annet med barnehjem i Bulgaria, hvor hun har bidratt til å forbedre livene til sårbare barn. Hennes arbeid har blitt anerkjent med flere utmerkelser, blant annet Karl Evangs pris for samfunnsmedisin og ridderkorset av St. Olavs orden.

Sammen med sin ektemann, Terje Ellingsen, har Ingrid vært en viktig skikkelse i Drammens lokalsamfunn. Terje, som var prest, delte hennes engasjement for medmenneskelighet og sjelesorg. Sammen har de arbeidet for å styrke fellesskap, møte mennesker i sårbare situasjoner og bidra til åpenhet i tros- og livssynsdialog. Deres hjem har vært en møteplass for mange, og de har gjennom årene bygget broer mellom mennesker med ulike bakgrunner. Ingrid har også vært en tydelig stemme for hvordan faglig og medmenneskelig omsorg må gå hånd i hånd, både i helsetjenesten og i kirkelige sammenhenger.

Når Ingrid reflekterer over livet sitt, er hun klar på én ting: Vi har ikke råd til å være fiender. Frykt og avstand skaper bare mer lidelse. For henne er respekt, omtanke og godhet nøklene til et bedre samfunn. Hennes liv og virke har vært en utrettelig kamp for verdighet, rettferdighet og menneskelighet.kk og frivillighet har hun blitt en av Drammens mest sentrale brobyggere, og hennes engasjement fortsetter å inspirere nye generasjoner av innvandrere til å bli en aktiv del av det norske fellesskapet.