Ingvar Gundersen er født i 1955 i Froland i Agder og har gjennom mange år virket som billedkunstner, med base i Drammen. Hans oppvekst i et bedehusmiljø og senere teologistudier ved Menighetsfakultetet har satt tydelige spor i både hans livssyn og kunstneriske uttrykk. I Ypsilonsamtalen med Ivar Flaten reflekterer han over kunst, tro, fellesskap og samfunnets stadig mer fragmenterte offentlighet.

«Vi må stadig reformulere de grunnleggende spørsmålene. Det kan kunsten gjøre.»

Kunsten, troen og spørsmålene vi aldri blir ferdig med

Fra Froland til Drammen: røtter, tro og uttrykk

Oppveksten i et håndverker- og bondemiljø i Froland, preget av bedehuskultur og fellesskap, satte et varig preg på Gundersen. Huset fra barndommen har vært et tilbakevendende motiv i kunsten hans, brukt som symbol for hjem, tilhørighet og eksistensiell trygghet. Etter hvert gikk ferden til Kristiansand og videre til Sagavoll folkehøgskole, der han ble del av et kristent ungdomsmiljø og fikk impulser som senere skulle føre til studier i teologi.

Teologistudiene ved Menighetsfakultetet ble imidlertid ikke en varig vei. Han beskriver det som en ørkenvandring, med tørre studier i hebraisk og gresk, men åpne og viktige samtaler i studentmiljøet. Her ble han trukket mot kristensosialismen og et mer radikalt samfunnsengasjement, og videreførte dette i studier og kunstpraksis.

Kunstens vei og akademiets frihet

Etter et avslag på Kunst- og håndverksskolen fulgte Gundersen venner inn i teologistudiene, men etter hvert kom han inn på kunststudiet og deretter videre til Statens kunstakademi. Der fikk han sitt eget atelier og ble oppmuntret til å utvikle en selvstendig kunstnerisk stemme. Han beskriver seg selv som en «munk i munkecelle», og trives med en ensom, meditativ kunstnerhverdag.

Kunsten hans bærer spor av en søkende og spørrende holdning. Han kombinerer ofte maleri med andre materialer, som tre og metall, og lar kjente kunsthistoriske referanser møte nye uttrykk. Dette gir rom for ettertanke, friksjon og assosiasjoner. Han mener kunsten ikke nødvendigvis skal gi svar, men heller stille de gode, grunnleggende spørsmålene.

Et kunstnerskap i spennet mellom tro, kultur og klima

Gundersen er opptatt av hvordan kunst, filosofi og religion er vevd sammen i måten vi forstår verden på. Han avviser ideen om kunst som et nøytralt eller isolert domene. Snarere er kunsten både personlig og samfunnsmessig, og står i dialog med kultur, historie og samtidens utfordringer.

Sammen med kollega Tom Gundersen stod han nylig bak utstillingen «Sanger fra Antropocen» ved Drammens museum. Her tematiserer de klimaendringer, tap av natur og menneskets rolle i den økologiske krisen. Gundersen mener kunstens bidrag ikke handler om å gi løsninger, men å skape rom for refleksjon og erfaring. Han bruker ofte humor i titler og tekstelementer for å åpne betrakterens blikk og slippe alvoret inn bakveien.

Kunsten som felles referansepunkt

I et samfunn preget av fragmenterte offentligheter, savner Gundersen en felles referanseramme. Han tror likevel at symboler og visuelle elementer har et potensial til å virke på tvers av kultur og bakgrunn. Sirkler, trekanter og kors bærer universelle assosiasjoner, og kan fungere som inngangsporter til forståelse og samtale.

Han maler ikke for et bestemt publikum, men lar kunsten vokse ut av egne refleksjoner og erfaringer. Likevel gleder han seg over å møte mennesker som ser noe nytt i arbeidene hans, som kvinnen fra Bangladesh som i en sirkel gjenkjente sine egne kulturelle symboler.

Gundersen avviser kunst som propaganda, men ønsker at den skal være emosjonelt og intellektuelt engasjerende. Han vil heller være langsom og spørrende enn rask og moraliserende. For slik oppstår kanskje ikke svarene, men muligheten til å se nye sammenhenger.

Og det er nettopp det han mener kunsten kan gjøre: å reformulere de grunnleggende spørsmålene. Igjen og igjen.