Jadwiga Ihlen har levd et liv preget av kulturmøter, tilpasning og fellesskap. Fra oppveksten i Polen, via et langt opphold i Sverige, til livet i Drammen har hun sett hvordan inkludering kan skje – og hvor utfordringene ligger. I denne samtalen reflekterer hun over troens rolle, frivillighetens betydning og hvordan samfunnet kan bli bedre på å skape møteplasser for mennesker med ulik bakgrunn.

«Vi må snakke sammen. Vi må bli kjent gjennom samtale, gjennom møtesteder. Det er så mange ting vi har felles.»

Mellom to verdener – om tilhørighet, fellesskap og integrering

Jadwiga Ihlen kom til Norge fra Polen, drevet av kjærligheten, men også av en åpenhet for nye muligheter. I samtalen med Ivar Flaten forteller hun om sin oppvekst i kommunisttidens Polen, om kirkens sterke rolle, om flyttingen til Norge og siden Sverige, før hun til slutt fant sitt hjem i Drammen. Hennes erfaringer gir innsikt i både utfordringene og rikdommen ved å være en del av flere kulturer samtidig.

Jadwiga ble enke i ung alder og hadde en etablert karriere i Polen som administrativ leder i skolevesenet. Likevel valgte hun å flytte til Norge sammen med sin datter, etter å ha møtt en norsk mann. Overgangen var ikke enkel. Språkbarrierer og kulturelle forskjeller gjorde tilpasningen utfordrende, men nysgjerrigheten og viljen til å engasjere seg i samfunnet hjalp henne på veien. Senere førte økonomiske forhold til at familien flyttet til Sverige, hvor hun lærte seg nok et nytt språk og ble en del av nye fellesskap.

Kirken har vært en viktig del av Jadwigas liv, men ikke bare av religiøse grunner. I Polen var det en kulturell selvfølgelighet å gå til kirken, og i Norge har den katolske kirken vært en sentral arena for polske innvandrere. Samtidig har hun funnet en dypere fellesskap i Fjell kirke, hvor det sosiale og inkluderende fellesskapet har gjort at hun føler seg hjemme. Hun beskriver hvordan hun først forsøkte å skape et møtepunkt for polske kvinner i den katolske kirken, men møtte motstand. I stedet fant hun en ny vei gjennom frivillig arbeid, blant annet på Gulskogen gård og i Fjell menighet.

Jadwiga har alltid hatt en interesse for å forstå ulike kulturer og mennesker, en nysgjerrighet som har ført henne til ulike frivillige engasjement. I Sverige jobbet hun som tolk for asylsøkere, og i Drammen har hun vært aktiv i integreringsarbeid. Hun mener at språk og fellesskap er nøkkelen til å bli en del av et samfunn.

«De som vil bli inkludert, gjør det på egen hånd. Men de fleste forstår ikke hvordan, og mange er redde og forsiktige.»

Hun peker på at integrering ofte blir sett på som et individuelt ansvar, men at inkludering krever innsats fra hele samfunnet. Frivillighet og åpenhet for andre er avgjørende.

Jadwiga er opptatt av hvordan mennesker møtes og skaper tilhørighet. Hun ser verdien i frivillig arbeid og fellesskap som går på tvers av kultur og tro. Samtidig har hun erfart at mange innvandrere møter utfordringer knyttet til språk, jobb og sosiale nettverk. Hun mener at både religiøse miljøer og det norske storsamfunnet har et ansvar for å skape arenaer hvor mennesker kan møtes på en naturlig måte.

I samtalen trekker hun fram hvordan hun og andre har forsøkt å bidra til inkludering, men også hvordan motstand og strukturelle hindre noen ganger står i veien. Spesielt trekker hun fram hvordan enkelte religiøse miljøer kan bli for lukkede, noe som gjør det vanskelig for nyankomne å finne sin plass i det norske samfunnet.

Samtidig peker hun på viktigheten av å ta initiativ selv. Hun har vært en del av flere prosjekter for å skape møteplasser, både gjennom kirken og gjennom lokale initiativ i Drammen. Nå ønsker hun å få til en samtale med lokale politikere om hvordan inkluderingsarbeidet kan styrkes, ikke minst ved å legge større vekt på grasrotinitiativ. «Vi må snakke sammen. Vi må bli kjent gjennom samtale, gjennom møtesteder. Det er så mange ting vi har felles.»