Etter over 30 år som lærer og skoleleder i Drammen har Jan Dag Michalsen pensjonert seg – men engasjementet er fortsatt like sterkt. I denne samtalen ser han tilbake på et liv i skolens tjeneste, med særlig blikk for det flerkulturelle Drammen, barns behov og det å bygge fellesskap med mot og ydmykhet.

“Mangfold i fellesskapet gir styrke – det har vært vår visjon, og den lever fortsatt i meg.”

Mangfold, ansvar og mot i skolegården

Barndom i Fjellsbyen

Jan Dag Michalsen vokste opp i Drammen, med oppvekst i det som ble kalt Fjellsbyen – området nedenfor dagens Fjell bydel. Barndommen var preget av friluftsliv, sykling, skogsturer og fotball på Teggr’n, gressletta nedenfor Brandenga skole. Besteforeldrene bodde i nærheten, og fellesskap og trygghet preget hverdagen. Han lærte å gå på ski på jordene der blokkene står i dag, og brukte timevis i skogen med blåbærplukking og utforsking.

Han gikk videre på ungdomsskolen på Strømsø, og deretter Drammen gymnas. Etter noen år med arbeid på sykehus og tenketid reiste han på interrail – og kjærligheten førte ham til Tyskland, der han bodde i seks år.

Erfaringer fra Tyskland – og blikk for mangfold

Oppholdet i Bonn ga ham både livserfaring og innsikt i språk, kultur og politikk. Han valgte bevisst å unngå kontakt med nordmenn for å lære språket og forstå tysk mentalitet. Han opplevde både å bli varmt mottatt og å møte vanskelige sider ved etterkrigstysk historie. En opplevelse han aldri glemmer var å møte en mann som fortsatt deltok i SS-veteransamlinger – noe som vekket sterke reaksjoner hos ham.

Samtidig erfarte han det han kalte «det andre Tyskland»: samvittighetsfulle mennesker, kunstnere og intellektuelle, og en voksende fredsbevegelse. Han deltok i store demonstrasjoner mot atomvåpen og krig, og opplevde at fellesskap og engasjement kunne forandre samfunnet. Erfaringene fra Tyskland ble avgjørende for hans senere arbeid med inkludering og mangfold i skolen.

En lærer med respekt for oppdraget

Tilbake i Drammen vurderte han lærerrollen med stor alvor – det tok flere år før han følte seg klar til å ta på seg ansvaret. Først i 1991 begynte han ved Fjell skole, og senere ved Galterud skole. Han beskriver følelsen av å «komme hjem» da han begynte å jobbe i bydelen han selv hadde vokst opp i.

Han har alltid vært opptatt av hele mennesket – ikke bare det faglige. Å se barn og unge som individer med drømmer, sårbarhet og styrke har vært en drivkraft gjennom hele hans yrkesliv. Han mener skolens viktigste oppgave er å skape tilhørighet og utvikle mennesker i fellesskap.

Skolen som møteplass og motor

Jan Dag Mikalsen har vært en viktig bidragsyter til utviklingen av Fjell og Galterud som inkluderende skoler. Han beskriver Galterud som en pionér i pedagogisk utvikling, med tiltak som gratis varm lunsj, «lesekvarter» hver morgen og bevisst arbeid med fellesskapsfølelse. Visjonen «Mangfold i fellesskapet gir styrke» er ikke bare et slagord, men en dypt forankret verdi.

Han peker på at for å lykkes med inkludering, må tiltak være forskningsbaserte og tilpasset den faktiske elevgruppen. Det handler om å kombinere beste praksis med «neste praksis» – stadig utvikling med respekt for det som fungerer.

Skepsis og fellesskap

Han er tydelig på at skepsis overfor det ukjente er naturlig, men at kunnskap, kontakt og fellesskap er svaret. Han har sett hvordan elevene fra ulike kulturer lærer av hverandre – og hvordan foreldre, også på steder med annen demografi som Åskollen, kan se verdien av at barna deres går på skole i et mangfoldig miljø.

Samtidig erkjenner han at gamle fordommer fortsatt lever – både i offentligheten og blant enkeltpersoner. Derfor er det viktig å være tålmodig. Endringer skjer ikke på én generasjon, sier han, men mange foreldre i innvandrerfamilier uttrykker et sterkt ønske om at barna skal få det bedre enn dem selv – og det gir håp.

Mellom tilhørighet og utveksling

I samtalen med Ivar Flaten reflekterer han over det ekte dilemmaet mellom behovet for tilknytning til egen kultur og nødvendigheten av å bygge broer. Han sammenligner det med egne erfaringer som nordmann i Tyskland – det er naturlig å søke sine egne. Men samtidig må vi i fellesskap bygge en by og et samfunn der det å være forskjellig ikke er en trussel, men en ressurs. Han fremhever at konflikter kan være kimen til vekst – hvis vi våger å lytte, lære og utvikle nye perspektiver sammen. Det gjelder i skole, i samfunn og i dialog mellom religioner og kult