Jan Haug vokste opp med klassisk musikk, idrett og en gryende gudstro. Da moren ble med i Jehovas vitner, ble han selv raskt en brennende forkynner – før skuffelsen over det uteblitte Harmageddon i 1975 fikk ham til å bryte ut. I denne sterke og ærlige samtalen forteller han om troens mørke og lys, om Freia-fabrikken, farger, kunst, radio – og om hvordan han i dag finner Gud i liturgi, stillhet og kjærlighet.

«Enten løy Gud – eller så løy Jehovas vitner. Det måtte ta slutt..»

Fra sekttro til åpen tro: En livsreise i ånd og arbeid

Barndom, Beethoven og bakker

Jan vokste opp i Toppenhaug i Drammen i et aktivt og trygt bomiljø. Idrett preget hverdagen: slalåm, utfor, bandy og fotball. Samtidig sang han i Drammens Guttekor, og utviklet tidlig en sterk sans for kunst og klassisk musikk. Mens andre hørte på Radio Luxembourg, lyttet Jan til Beethoven.

Veien inn i Jehovas vitner

Morens engasjement i Jehovas vitner preget familien, spesielt etter at faren døde da Jan var 17 år. Etter konfirmasjon i Den norske kirke ble han dratt inn i menigheten og ble raskt aktiv pioner, med 50 timers forkynnelse i måneden. Forkynnelsen var intens, læren streng, og troen handlet mye om lydighet mot Vakttårnets tolkning av Bibelen. Troen på Harmageddon – verdens ende – i 1975, var et kjernepunkt. Da det ikke skjedde, begynte tvilen.

Bruddet og veien videre

Skuffelsen over den uteblitte verdenskatastrofen førte til at Jan og kona Grete trakk seg gradvis ut. De lot barna gå på møter, men selv var de passive. Han følte seg fortapt, men begynte å lese bredere, stille spørsmål – og søke Gud på nytt. Det var ikke Gud han mistet troen på, men menneskene som hevdet å forvalte Sannheten.

Fra feltforkynnelse til Freia-fabrikken

Yrkeslivet tok en praktisk vending. Jan arbeidet med teknisk vedlikehold på Freia-fabrikken i 16 år, og ble en sentral ressurs i utviklingen av vaske- og renseprosesser for sjokoladeproduksjon. Han arbeidet under ekstreme forhold i enorme tanker og med høytrykkssystemer han selv utviklet. Det var krevende, men også kreativt og inspirerende. Han fikk god kontakt med både ledelsen og de ansatte – og ble en slags fabrikkens huskonsulent.

Troens nye retning – og brudd med trosbevegelsen

Etter bruddet med Jehovas vitner fant han et nytt hjem i kristne sammenhenger – først i Drammen Kristne Senter og senere også i pinsemenigheten. Han ble aktiv i radioprogrammer, forkynnelse og mediearbeid, og var med i både lokalradio og kristen TV-produksjon. Men også her støtte han på problemer: sentraliserte ledere, manipulativt åndelig lederskap og usunne maktstrukturer. Han begynte å snakke om sekter i trosbevegelsen og ble kritisk til fenomenet «åndelige superstjerner».

Tilbake til kirkerommet

Etter hvert vendte Jan blikket mot en mer liturgisk tro. I Den nordisk-katolske kirke fant han et språk og en form som ga gjenklang. Han beskriver hvordan røkelse, liturgiske farger, klær og bevegelser hjelper ham til å erfare det hellige – ikke som teori, men som nærvær. Han taler varmt om symbolikk og estetikk: «Liturgien synliggjør det hellige. Den gir fylde – som en Mahler-symfoni.»

En dyp og personlig tro I dag har Jan en tverrkirkelig holdning. Han setter pris på pinsevenner og karismatikere som har vært «på dypet» – som Hallvard Hasseløy – men søker ikke lenger det sensasjonelle. Han snakker om Den hellige ånd som en personlig kraft som taler til ham – men advarer samtidig mot å bruke Guds navn til å manipulere. Han tror det er hjertets holdning som avgjør, ikke per