Samtalen mellom Jan Moen og Ivar Flaten i episode 107 av Ypsilon-samtaler er en varm, sterk og klok fortelling om lærerens rolle i et samfunn i endring – og om å se mennesker der de er. Fra begynneropplæring til skoleutvikling og flerkulturelt mangfold, viser Moen hvordan verdier og fagkunnskap kan smelte sammen til konkret praksis.

“Å mestre og å lykkes er drivkraften for trivsel og god læring, både i skolen og ellers.”

Jan Moen – en pedagogisk pioner i Fjell bydel

En uventet start – og et livslangt engasjement

Jan Moen begynte som nyutdannet lærer på Fjell skole i 1971, på et tidspunkt da begynneropplæring knapt var tema i lærerutdanningen. Med en førsteklasse i fanget og lite formell ballast, måtte han finne veien selv. Han gikk på biblioteket, fant en metodebok, og ble kastet ut i praksis. Slik startet et livslangt engasjement for tilpasset opplæring og elevens mestring.

Læring som livskraft

Gjennom hele sin lærerkarriere var Moens hovedfokus å gi elevene følelsen av å lykkes. Han erfarte tidlig at barn som ikke mestrer, enten faller utenfor eller mister seg selv i stillhet og usynlighet. Med stor kreativitet utviklet han et system for tilpasset undervisning, hvor elevene fikk velge bøker og oppgaver tilpasset sitt nivå – og dermed sin motivasjon.

Det handlet ikke om spesialundervisning i snever forstand, men om respekt for variasjon. Det handlet om å forstå at læring ikke er et spørsmål om å måle opp mot én norm, men å hjelpe hver enkelt til å ta steg videre – med tillit og innsikt som rettesnor.

Fra utfordring til foregangsskole

På 1970- og 80-tallet var Fjell skole preget av store sosiale utfordringer. Avisoverskriftene var nådeløse: “Fjell skole – landets dårligste”. Men det ble begynnelsen på en snuoperasjon. Da elevmassen ble stadig mer mangfoldig, valgte skolens ledelse – med Jan Moen og rektor Egil Fladmark i spissen – å gjøre mangfoldet til en ressurs. Ikke et problem.

Flaggene på skolebygningen ble et symbol: visuell, inkluderende, stolt. Skolen ble etter hvert et forbilde for hvordan man kunne møte mangfold med åpenhet og profesjonalitet. Ikke ved å tone ned ulikhetene, men ved å synliggjøre dem, og gi alle elever en følelse av å høre til.

Et liv i møte med andres liv

Jan Moen forteller også åpent om sin egen bakgrunn som adoptert. Historien om hvordan han oppsøkte sin biologiske mor gir dypere klangbunn til hans forståelse for sårbarhet, tilhørighet og livets kompleksitet. Det handler om identitet, skam og valg i livets mest utsatte faser.

Han setter egne erfaringer i sammenheng med barns behov for trygghet og gjenkjennelse i skolehverdagen. Læring skjer ikke i et vakuum. Det skjer i møte med voksne som ser, forstår og tåler.

Samarbeid med Fjell kirke

Et særtrekk ved Fjell skole var samarbeidet med Fjell kirke. Moen uttrykker tydelig at for å fungere i en flerkulturell sammenheng, må både skole og kirke praktisere respekt og åpenhet. En lærer, som en prest, må møte mennesker der de er, ikke der man skulle ønske at de var.

Denne gjensidige respekten mellom skole og kirke, med Ivar Flaten som brobygger, førte til en praksis der både pedagogikk og forkynnelse ble farget av virkeligheten i bydelen – ikke bare av teorier eller tradisjoner. Det ble et felles prosjekt i å bygge fellesskap og livsdugelighet.

Mangfold som metode – og menneskesyn

Det mest verdifulle i samtalen er kanskje Moens evne til å binde sammen det menneskelige og det faglige. Hans urokkelige tro på at alle kan lære, og hans vilje til å gjøre det mulig for alle å oppleve mestring, er en rød tråd.

Han påpeker hvordan både elever og lærere trenger stolthet. Når Fjell skole fikk priser og omtale, var det ikke for å vise seg fram, men for å bygge identitet. Å bli sett og anerkjent skaper forpliktelse og motivasjon. Ikke bare for elever – men også for ansatte.

Mot slutten – og videre

Samtalen med Jan Moen er ikke bare et tilbakeblikk. Den peker framover. For behovet for lærere og ledere som ser helhet, som forstår kontekst, og som møter mangfold med respekt – det er ikke mindre i dag. Tvert imot.

Historien om Fjell skole er et vitnesbyrd om at pedagogisk utvikling ikke skjer i skjemaer eller målstyring alene, men i relasjoner, mot og visjoner. Og historien om Jan Moen er en påminnelse om at gode lærere ikke bare underviser – de former liv.