Jan Otto Bustadmo
En samtale i serien Stemmer i Drammen – gjenhør med samtaler fra podkasten Ypsilonsamtaler og Fjell kirke 40 år. Med utgangspunkt i opptakene publiserer jeg her artikler og mer stoff om samtalepartnerne.

Oppveksten på Fjell, ungdomskoret Syntax og en kveld med foldede hender formet Jan Otto Bustadmos vei til prestetjeneste.
«Selv for en hardbarka fjellgutt var det å synge veldig givende.»
Tro, fellesskap og en vinsj i Fjell kirke
En oppvekst på Fjell
Jan Otto Bustadmo flyttet til Fjell-området på slutten av 1970-tallet, i overgangen fra barn til ungdom. Familien slo seg ned i den ikoniske 164-blokka, nær Fjell kirke, som på den tiden ennå ikke var bygget. Overgangen til det travle nabolaget var preget av nysgjerrighet og en rask inkludering. «Jeg ble tatt imot med en gang. Fikk venner umiddelbart,» forteller Jan Otto, som raskt ble en del av både klassemiljøet og fotballgjengen utenfor skolen.
Fotballen var en sentral del av livet. Lokale «blokklag» organiserte kamper, med intense oppgjør mellom blokkene 164 og 115. Løkke-fotballen, ledet av ildsjeler som Ståle Bramsrud, ble en arena for både vennskap og konkurranse.
Kirken som en vei til fellesskap og tro
Jan Otto vokste opp i et hjem som ikke var aktivt kirkelig, men Fjell kirke skulle likevel spille en avgjørende rolle i livet hans. Han fikk først et perifert forhold til kirken da gudstjenestene ble holdt på Fjell skole. Men da Fjell kirke ble bygget på 1980-tallet, var det noe som fanget interessen – særlig etter oppfordring fra venner om å bli med i ungdomskoret Syntax. «Vi fikk nyss om at det var mye jenter i koret, og det fikk meg på andre tanker,» sier han lattermildt.
Under ledelse av inspirerende voksne som Tom Jørgensen og Lars Harket, ble Syntax et inkluderende miljø preget av sang, fellesskap og humor. «Selv for en hardbarka fjellgutt var det å synge veldig givende,» sier Jan Otto. Koret ga også en første smak av mestring og samhold, gjennom øvelser, konserter og reiser.
Det var i dette miljøet han møtte troen på en ny måte. Invitasjonen til en bibelgruppe hjemme hos Lars og Anne Harket ble et vendepunkt. «De åpnet noen dører. Vi fikk snakke om ting vi ellers ikke snakket om,» forteller han. En kveld som 19-åring tok han en stille beslutning: «Jeg foldet hendene og spurte Gud rett ut: ‘Er du der oppe?'»
Ungdomsarbeid og veien til prestetjeneste
Jan Otto gikk fra å være deltaker til å bli en drivkraft i kirken. Han ble valgt inn i menighetsrådet som ung voksen og fikk snart muligheten til å jobbe som ettåring i Fjell kirke. Stillingen innebar ansvar for ungdomsarbeid, skolelagsgrupper og konfirmantkontakt. Erfaringen ble avgjørende for fremtiden. «Det var i løpet av det året jeg for alvor begynte å tenke på prestestudiet,» sier han.
Tiden i Fjell ga Jan Otto en forståelse for både troens kraft og ungdommenes utfordringer. Mangfoldet i nabolaget, med ulike kulturer og bakgrunner, lærte ham toleranse og empati – verdier han har båret med seg gjennom livet.
Fra Fjell til Eid og videre til Stokke
Etter studietid ved Menighetsfakultetet startet Jan Otto sin prestejobb i Eid på Vestlandet, der både han og kona, som også er prest, trivdes godt. «Jeg ville prøve noe nytt. Vestlandet var en stor overgang fra Fjell, men ungdommene var like,» reflekterer han. Erfaringene fra Fjell ble med videre: et sterkt fokus på å inkludere alle med respekt og ydmykhet.
Senere fulgte over ti år som kretssekretær i KFUK-KFUM i Vestfold og Telemark, før han gikk inn i rollen som sogneprest i Stokke. Her arbeider Jan Otto for å gjøre kirken relevant i en tid der gudstjenestedeltakelsen er lav, men der behovet for fellesskap og åndelig lengsel er like sterkt som før. Han trekker frem lavterskeltilbud som Lørdagstreff og «sjømannskirkepregede møter» som gode eksempler på hvordan kirken kan nå ut til flere.
Arven fra Fjell
an Otto ser tilbake på tiden i Fjell med stor takknemlighet. Kirken, ungdomsarbeidet og mangfoldet formet ham som menneske og prest. «Det vi opplevde på Fjell ga oss et perspektiv på livet. Vi så utfordringene, men også gleden i å bygge felle