I Ypsilon-samtalen med biskop Jan Otto Myrseth møter vi et engasjert menneske med en rik og sammensatt livshistorie. Fra oppveksten ved Hjørundfjorden, via radikal ungdomstro og misjonsarbeid bak jernteppet, til bispegjerningen preget av dialog og ydmykhet – dette er en samtale som utfordrer oss til å se Gud i møte med andre.

«Gud er aldri langt borte fra noen av oss. Det er i Ham vi lever, beveger oss og er til. Men vi mennesker er ofte trege til å forstå eller høre og se.»

Fra Jesusvekkelse til åpen dialog – en biskops refleksjoner om tro, tvil og fellesskap

Oppvekst mellom fjorder og fjell

Jan Otto Myrseth vokste opp på et nes ved utløpet av den vakre og ville Hjørundfjorden på Sunnmøre. Hans barndomslandskap var preget av fjell, vær og dramatisk natur. Bestefaren hadde ryddet et småbruk der, etter en eventyrlig reise fra fattige kår, via Amerika og tilbake til Norge. Faren var både bonde og møbelgründer, og skapte sammen med to kompanjonger en suksessrik bedrift. Det var også en familie preget av aktiv kristentro – noe som skulle bli avgjørende for Jan Ottos liv.

Radikal ungdomstro – med glede og utfordringer

På 1970-tallet ble Jan Otto sterkt engasjert i Jesusvekkelsen og ungdomsbevegelsen «Ung Visjon». Han beskriver denne tiden som radikaliserende – en bevegelse preget av en sterk og personlig troserfaring. Impulsene fra USA og den karismatiske fornyelsen utfordret den tradisjonelle bedehuskulturen han hadde vokst opp med:

«Strikken ble tøyd litt vel langt for mange. Det var mange som skrev ut litt vel store sjekker på Guds vegne.»

Selv om dette var en tid preget av sterke trosopplevelser, erkjenner Myrseth i ettertid at det også var utfordringer og feilskjær. Han innrømmer at metoden noen ganger kunne bli «litt vel offensiv, nesten aggressiv».

Misjonsår og møte med annerledesheten

Etter gymnaset reiste han ut på misjonsoppdrag, blant annet til Moskva under OL i 1980, med bibeldeler gjemt i bagasjen. De fire årene som ung misjonær ble formende år der han lærte å møte mennesker som var ulike ham selv. Det var her han fikk sine første sterke erfaringer av at «møte med den andre» både kunne utfordre og berike troen.

Ydmykhet og refleksjon i troslivet

Etter ungdomsårene tok Jan Otto en pause, jobbet som bussjåfør, og begynte teologistudiet. Denne perioden beskriver han som viktig for modning og refleksjon. Han fikk en større forståelse for stillheten, det sakramentale og nødvendigheten av ydmykhet i troen:

«Sannheten er symfonisk. Når det nærmer seg det guddommelige, kreves en langt mer finstilt erkjennelse og åpning for at Gud møter oss på så mange måter.»

Denne erkjennelsen av troslivets kompleksitet og dybde har preget hans videre virke både som prest, prost og biskop.

Kirken som medvandrer og tjener

Som prost på Ringerike og senere domprost i Bergen opplevde Myrseth betydningen av kirken som en del av lokalsamfunnet. Brannen i Hønefoss kirke og terrorangrepet 22. juli ble hendelser som tydelig viste hvor viktig kirken er som samlingssted i krisetider.

I Bergen var han med på opprettelsen av Kirkelig dialogsenter, der dialogen med annerledes troende fikk en sentral plass. Hans erfaring fra dette arbeidet viser hvor viktig det er å være villig til å lære av andre religioner og livssyn:

«Å møte Gud i den andres ansikt betyr at jeg bør møte hvert eneste menneske med en nysgjerrig vilje og åpenhet.»

Åpenhet som styrke – ikke trussel

Myrseth vektlegger sterkt at åpenhet mot annerledes tenkende er en styrke og ikke en trussel mot troen. Dialogen med mennesker med en annen tro og praksis kan tvert imot føre til en dypere innsikt og større nærhet til Gud:

«Jeg ønsker å bli forandra. Jeg ønsker at Gud skal nå inn til meg. Han gjør det på forunderlig vis, ofte gjennom helt andre kanaler enn de jeg bestiller på forhånd.»

Kirken i dagens samfunn – tjeneste, omsorg og håp

I samtalens siste del beskriver biskopen kirkens viktigste oppgave i vår tid: Å være et fellesskap som ser, inkluderer og tar ansvar. Kirkens rolle er å være tjenende og nærværende, spesielt overfor de svakeste og mest sårbare:

«Jesus oppsøkte det mest sårbare og svakeste. Det handler om for oss å stille spørsmålet: Hvem ville Jesus gått til i dag?»

På denne måten blir kirken et sted for håp, og et vitnesbyrd om at Guds kjærlighet er sterkere enn frykten og det destruktive.

Påskens budskap: Kjærlighet som overvinner død

Samtalen ble publisert på skjærtorsdag 2021, og biskopen avslutter med sterke refleksjoner omkring påskens budskap: At livet og håpet overvinner dødens og mørkets krefter. Dette er også en sterk oppfordring til kirken i dag om å bære dette håpet videre inn i vår egen samtid.

«Når det var som mørkest, og alt håp virket ute, ble disiplene sjokkerte på påskemorgenen da steinen var rullet bort, og de møtte Jesus lys levende. Sånn kan Gud møte oss også i dag.»

Med denne påminnelsen avslutter Jan Otto Myrseth samtalen – en påminnelse om at det er mulig å møte Gud nettopp i det hverdagslige, i fellesskapet og i dialogen med dem som er annerledes enn oss selv.