Som åtteåring satt han i Sandar kirke og ble rystet av Bachs Messe i h-moll. Det forandret livet. I denne dyptgående samtalen med Ivar Flaten forteller kantor Jørn Fevang om en livslang kjærlighet til kirkemusikk, utviklingen av Bragernes kirke som musikalsk kraftsenter, og hvorfor han tror på liturgiens evne til å berøre mennesker – på tvers av tro, tid og tradisjon.

«Det er ingenting som er så karismatisk som når liturgien lever.»

Musikkens kraft og kirkens rom

En musikalsk oppvåkning

Jørn Fevang vokste opp i Sandefjord med foreldre som hadde et «vanlig norsk forhold til kirken». Men det var en nabo – organist Leiv Berulfsen – som ble avgjørende for den retningen livet hans tok. Allerede som gutt var han med ham på bryllup og gudstjenester og ble fascinert av orgelet, dette «dyret av et instrument».

Gjennom ti år fikk han ukentlige timer med Berulfsen, og det ble en grundig skolering i både piano og orgelspill. Allerede som åtteåring hadde han hatt en musikkopplevelse som skulle vise seg å bli livsformende: en konsert med Bachs h-mollmesse. Det var som en åpenbaring – og Jørn visste at dette ville han vie livet sitt til.

Utdanning og inspirasjon

Studiet ved Norges musikkhøgskole fra 1979 ble en avgjørende periode. Der møtte han sterke personligheter som Terje Kvam og Trond Kverno, og fikk en bred kirkemusikalsk skolering. Han studerte både orgel, direksjon, liturgikk og hymnologi, og utviklet tidlig en interesse for helheten i kirkemusikken – ikke bare solistisk prestasjon.

Allerede i studietiden kjente han på spenningen mellom utdanningens ideal og menighetslivets realiteter. Han fikk aldri undervisning i barnekorledelse – et paradoks, siden det nettopp er i slike sammenhenger kirkemusikken formes i praksis.

Bragernes: Fra visjon til virkelighet

Etter å ha jobbet i Oslo, søkte Jørn og kona Beate – også kantor – seg til Bragernes kirke i Drammen i 1992. De kom til en traust musikkvirkelighet, men med et stort potensial. Sammen med en visjonær menighetsrådsleder og en åpen stab, fikk de utvikle kirkens musikalske profil fra bunnen av. Det begynte med jentekoret, hvor 60 jenter møtte opp på første øvelse, og fortsatte med guttekor, ungdomskor, kantoriet og solistensemblet.

I dag synger 150–160 mennesker ukentlig i kirkens kor. Fevang understreker at nøkkelen har vært å formidle visjoner tydelig, bygge tillit over tid – og å være utholdende. «Du må vite hva du vil, og være villig til å stå i det,» sier han.

Fra orgel til klangrom

Bragernes fikk etter hvert ikke bare ett, men to nye orgler – hovedorgelet i 1998 og et kororgel i 2009. Jørn ledet arbeidet tett og målbevisst. Han hadde klare ideer, samlet dyktige folk og prioriterte kvalitet. Orglene ble bygd av Ryde & Berg, og det store orgelet inkorporerer materiale fra kirkens første orgel fra 1872.

I dag jobbes det med planene om å bygge et eget øvings- og konsertlokale bak kirken – Bragernes Klang – med kammermusikksal og øverom. Prosjektet er langt fremme i planleggingsfasen og viser hvordan menighet og ansatte sammen har løftet musikkens plass i kirken.

Gudstjenesteliv og liturgisk kraft

Fevangs kanskje sterkeste engasjement ligger i gudstjenesten. Han omtaler seg ikke som karismatisk, men mener at «når liturgien lever, er det ingenting som er mer karismatisk». Han har vært en pådriver for å bruke store klassiske verker – som Bachs h-mollmesse og Johannespasjonen – som integrerte deler av liturgien. Dette har vært unikt i norsk sammenheng og har bidratt til å gjøre Bragernes til et nasjonalt liturgisk fyrtårn.

Samtidig insisterer han på at liturgien ikke skal bli stiv eller elitistisk. Han snakker om liturgisk fremførelse som «øvd omsorg» – noe som skal tjene fellesskapet og gjøre det hellige håndgripelig.

Salmer, folketoner og fremtid

Jørn Fevang har vært sentral i nasjonalt salme- og liturgiarbeid og satt i komiteen som la frem salmebokforslaget i 2010. Han er særlig opptatt av folketonenes plass i salmeboken – og undrer seg over at de ikke kom inn før på 1920-tallet, til tross for at Lindemann hadde samlet dem på 1800-tallet. Han tror at fremtidens kirkemusikk må favne både det nye og det gamle. Han etterlyser større dristighet blant artister som holder kirkekonserter i advent – «de kunne godt rive litt mer» – men erkjenner samtidig at det trygge også har sin plass. «En gang var også ‘Messias’