Joseph Angyal har levd et liv preget av musikk, kulturmøter og tilpasning. Fra oppveksten i Ungarn, via studier i Budapest, til livet som musiker i Norge har han sett hvordan musikken binder mennesker sammen og åpner dører til nye fellesskap. I denne samtalen deler han sin historie om oppveksten i et kommunistisk Ungarn, den sterke musikalske arven han bar med seg, og hvordan han gjennom musikken har skapt sin plass i Norge.

«Hjemme er der hvor kjærligheten er. Så der hvor kjærligheten er, der kan du føle deg hjemme.»

Musikken som livsvei – fra Ungarn til Drammen

Joseph Angyal ble født i Martfű, en liten by i Ungarn, i 1955. Oppveksten var preget av sterke familieverdier, særlig gjennom bestefaren som var musiker og fiolinist. Det var han som vekket interessen for musikken hos Joseph, og allerede som barn begynte han å spille fiolin. Etter hvert ble han elev ved Zoltán Kodály-instituttet, en av Ungarns mest prestisjetunge musikkskoler. Skolen la stor vekt på musikkopplæring, og hver uke samlet elevene seg for å synge sammen under ledelse av Kodály selv.

Videre studerte han ved Béla Bartók-konservatoriet i Budapest, hvor han spesialiserte seg i jazz og klassisk musikk. Han lærte å spille flere instrumenter, blant annet saksofon og fløyte, og ble en allsidig musiker. Samtidig var Ungarn under kommunistisk styre, noe som preget hverdagen, men Joseph valgte å fokusere på kunsten og musikken fremfor politikk.

Gjennom musikken fikk han mulighet til å reise, og det var slik han kom til Norge. Her møtte han sin fremtidige kone, og sammen bestemte de seg for å slå seg ned i Drammen. Han tok videre studier ved Østlandets Musikkonservatorium for å kunne undervise i Norge og ble etter hvert en del av musikklivet i byen.

Siden 2001 har han vært musikalsk leder ved Brageteatret, hvor han har komponert og arrangert musikk til en rekke teaterforestillinger. Han har også samarbeidet med kjente norske musikere, blant annet Jonas Fjeld. I tillegg har han vært engasjert i kultur- og integreringsarbeid, blant annet gjennom Drammen minoritetsråd.

Joseph beskriver hvordan han har måttet tilpasse seg et nytt land og en ny kultur, men også hvordan han har bevart sin egen identitet. Han mener at Norge har gjort ham til et bedre menneske, fordi han har tatt til seg de positive verdiene fra samfunnet her. Samtidig ser han at kulturelle forskjeller kan være utfordrende, og at integrering krever både åpenhet og innsats fra begge sider.

I hjembyen Martfű har han blitt utnevnt til æresborger, en anerkjennelse han bærer med stolthet. Han ser på dette som en bekreftelse på at han har klart å bevare forbindelsen til røttene sine, samtidig som han har skapt et nytt liv i Norge.

Gjennom hele livet har musikken vært hans språk og veiviser. Han er overbevist om at musikken alltid vil bestå, selv om samfunnet forandrer seg. I møte med pandemiens utfordringer har han sett hvor viktig kunst og kultur er for menneskers fellesskap og identitet. Han tror at endringer vil komme, men musikkens kraft til å forene og inspirere vil alltid være der. «Musikken har levd i tusenvis av år og vil fortsette å leve så lenge mennesker har behov for den.»