Kaye Westeng kom til Norge som ung kvinne og fant sin vei inn i det norske samfunnet gjennom fellesskap, språk og frivillig arbeid. Med en bakgrunn fra England og en sterk tilknytning til den anglikanske kirken har hun levd et liv der to kulturer har møttes og smeltet sammen. I denne samtalen forteller hun om oppveksten i England, reisen til Norge og hvordan hun fant sin tilhørighet i Drammen gjennom tro, vennskap og engasjement.

«Jeg er engelsk, men jeg er også norsk. Jeg tror det handler om å finne sin plass, både i hjertet og i fellesskapet.»har erfart.»

Et liv i to kulturer – fra Manchester til Drammen

Kaye vokste opp i en familie på fem utenfor Manchester. Som barn opplevde hun bombingen under andre verdenskrig, og minnene fra denne tiden sitter sterkt i henne. Familien var troende, og Kaye fikk sin første bibel av sin tante i ung alder. Kirken var en viktig del av livet, og hun gikk både i Church of England og metodistkirken. Julen ble alltid feiret med gudstjeneste, julemiddag og presanger lagt i putevar ved sengen – en tradisjon hun husker med varme.

Som ung var hun engasjert i amatørteater og ballett, men valgte til slutt en mer praktisk utdannelse innen hushold og søm. Det var på college hun møtte sin fremtidige ektemann, Erik, en nordmann som studerte tekstil. De giftet seg i 1955 og flyttet til Norge, hvor Erik fikk jobb ved Solberg Spinderi.

De første årene i Norge var krevende. Språket var en stor barriere, og det var få engelsktalende i nærmiljøet. Kaye følte seg ofte ensom, men fant støtte i andre britiske kvinner gjennom Women’s Guild. Etter hvert ble hun også med i en norsk syklubb, noe som hjalp henne inn i det norske samfunnet. Et vendepunkt kom da hun ble spurt av diakonen i Bragernes menighet om hun kunne tenke seg å bidra i eldresenteret. Den dagen følte hun seg sett og verdsatt, og det ble starten på et livslangt frivillig engasjement i kirken.

Kaye var med på å starte den engelsktalende kvinnegruppen Drammen Ladies Guild, hvor britiske og engelsktalende kvinner kunne møtes og støtte hverandre. Gruppen eksisterte i 40 år og var et viktig fellesskap. Samtidig ble hun sterkt engasjert i den anglikanske kirken i Oslo, St. Edmund’s Church, og bidro til å etablere engelskspråklige gudstjenester i Drammen.

Gjennom sitt arbeid i Bragernes menighet ble hun etter hvert leder for menighetsrådet – noe som var mulig på grunn av Porvoo-avtalen, som tillater anglikanere å ha kirkelige verv i Den norske kirke. Hun har i over tolv år vært med på å forme menighetens arbeid, særlig innen diakoni og frivillighet.

Kaye har også vært en viktig brobygger mellom ulike tros- og livssynsgrupper i Drammen. Hun var tidlig involvert i etableringen av Drammen og omegn tros- og livssynsforum (DOTL) og var en av initiativtakerne til det årlige Gjestebudet, et fellesskapstiltak mellom muslimer og kristne i byen.

I dag ser Kaye tilbake på et langt liv i Drammen, preget av både utfordringer og dype vennskap. Hun mener at integrering handler om å finne en balanse mellom å bevare sin egen identitet og å delta aktivt i samfunnet.

«Jeg syns egentlig du skal beholde litt av din identitet, men for all del prøve hva du kan for å bli en del av samfunnet der du bor.» Hennes historie viser hvordan frivillighet, tro og åpenhet kan skape fellesskap på tvers av språk og kulturer.