Fra barnsben i gjenreisnings-Finnmark til Stortingets talerstol og rollen som landets første kvinnelige stortingspresident – Kirsti Kolle Grøndahl har vært en markant skikkelse i norsk samfunnsliv i flere tiår. I denne samtalen med Ivar Flaten reflekterer hun åpent og innsiktsfullt over politisk kamp, likestilling, familie, tro og mot til endring.

«Jeg fikk beskjed: Hvis du vil ha endring, må du bli politiker. Så da ble jeg det.»

En pioner i politikk og liv

Barndom i nord og samfunnsansvar tidlig

Kirsti ble født i Oslo i 1942, men vokste opp i Alta i gjenreisningens tid etter krigen. Familien bodde først i en tyskerbrakke uten vann og strøm. Foreldrene tok ansvar i et lokalsamfunn i oppbygging. Far ble sorenskriver og senere ordfører, mor tok ansvar i hverdagen med en sterkt utviklingshemmet sønn. Oppveksten i Finnmark preget henne: fellesskap, dugnadsånd og likhet i et nøkternt samfunn.

Flyttingen til Fredrikstad som 11-åring ble et kultursjokk: klasseforskjeller, utenforskap og mobbing. Hun ble preget av ulikhetene, og det vekte et sterkt sosialt engasjement i henne.

Fra realfag til samfunnsendring

Hun studerte biologi, kjemi og matematikk for å bli lærer. Som ung adjunkt fikk hun jobb ved ungdomsskolen i Spikkestad i Røyken. Da hun fikk barn, oppdaget hun at kommunen ikke hadde barnehager. Hun tok opp saken med ordføreren, som svarte: «Kvinner burde være hjemme med barna.» Hvis hun var uenig, kunne hun jo bli politiker. Det ble startskuddet. Hun meldte seg inn i Arbeiderpartiet og ble valgt inn i kommunestyret. Det ble starten på en politisk karriere som strakk seg over 24 år på Stortinget.

Veien til toppolitikken

I 1977 ble hun stortingsrepresentant for Buskerud. Hun kom inn i en tid da kvinneandelen økte merkbart. I 1986 ble hun statsråd i Gro Harlem Brundtlands regjering – først som kirke- og undervisningsminister, senere som bistandsminister. Som statsråd møtte hun kraftig motstand, blant annet fra lærerorganisasjonene under striden om Mønsterplanen 87. Men hun fikk også gjennomslag for viktige likestillingstiltak, som utvidet svangerskapspermisjon og flere kvinner i kirkelige lederstillinger.

I 1993 ble hun valgt til stortingspresident, den første kvinnen i dette embetet. Hun ledet Stortinget med fasthet og reformvilje, og fikk blant annet på plass bedre arbeidsbetingelser for representantene, inkludert mer forutsigbare arbeidstider.

Et liv i og for folkestyret

Hun beskriver Stortinget som en arbeidsplass med lange dager, krevende prosesser og mye ansvar. Men også som et sted for samarbeid, fellesskap og utvikling. Komiteene, gruppemøtene og de parlamentariske prosessene krevde mye, men ga henne innsikt og erfaring. Hun understreker betydningen av partifellesskapet, men også viktigheten av å kunne stemme etter overbevisning i samvittighetsspørsmål.

Som stortingspresident ledet hun Stortinget i en periode med økt mangfold og forandring. Hun hadde nært samarbeid med kongehuset og forteller med glimt i øyet om da hun kunngjorde forlovelsen mellom kronprins Haakon og Mette-Marit for et tomt presselosjelokale – etter at journalistene hadde vært på julebord kvelden før.

Mangfold, politikk og samfunnsansvar

Hun engasjerte seg tidlig i kvinners rettigheter, men også i bredere mangfold. Som stortingspresident og senere fylkesmann i Buskerud (2001–2013), arbeidet hun for inkluderende praksis og åpne dører for minoriteter, utviklingshemmede og mennesker med ulik bakgrunn. Hun ser med glede på kongefamiliens rolle i å fremme et inkluderende Norge, og på hvordan Stortinget etter hvert ble mer representativt.

Fra styring til tilsyn

Som fylkesmann var hun statens representant i fylket, med ansvar for tilsyn med kommunene, forvaltning av lover og oppfølging av nasjonal politikk. Hun beskriver rollen som krevende, men viktig. Med over 120 ansatte hadde embetet et bredt ansvar for alt fra miljø og helse til skole og beredskap. Hun vektlegger dialog, tillit og faglighet – og understreker betydningen av et sterkt og kompetent byråkrati som kan sikre kontinuitet og kvalitet uavhengig av skiftende regjeringer.

Omstillingsbehov og fremtidstro

Mot slutten av samtalen reflekterer Kirsti over de store utfordringene samfunnet står overfor: klima, forbruk, ulikhet. Hun peker på ungdommen som håp og på viktigheten av å stille spørsmål ved evig vekst og forbruksbasert velstand. Hun erkjente at politiske endringer tar tid, men at det nytter å modnes, snakke sammen og finne nye veier.

Hun lever i dag et enklere liv og forsøker selv å redusere forbruk og leve mer i tråd med verdier hun tror på. Med klokskap, varme og skarphet formidler hun en tro på fellesskapets kraft og politisk ansvar for kommende generasjoner.