Oppdatering 20.3.2026

Teksten inneholder mange navn. Flere av disse har jeg snakket med i forbindelse med podkastene. Derfor har jeg lagt inn lenker til disse som interesserte lesere kan følge for å bli mer kjent med disse flotte personene.

Dagen derpå

Jeg sitter på toget på vei til Oppdal og er allerede kommet til Hamar. Fra jeg fant sete 125 i vogn tre på SJ Nords rute til Trondheim – og helt til nå har jeg sittet med mobilen i hånda. Det ble ikke tid til det i går. Og her flyter det over av gode ord, masse bilder og følelsesuttrykk (emojier)

Søndagen begynte med vanlige rutiner i huset. Rolig frokost og prat etter en lang og god natt. På badet kom Ingvild inn med en ekstra fin kjole. -Jeg tar denne i dag, sa hun, det er jo Kvinnedagen.. Jeg måtte naturligvis følge opp og tok på meg dress og hvit skjorte til ære for Ingvild, døtrene våre og kvinner ellers. En dag å markere og merke seg – uten tvil. Men altså samtidig søndag, og vi gikk til kirken uten hast eller stress. Ingen av oss hadde spesielle oppgaver, selv om det var menighetens årsmøte etter gudstjenesten.

Den internasjonale kvinnedagen i Fjell kirke

Kirken var allerede nokså velfylt, en gledelig observasjon i en liten menighet som ikke er bortskjemt med fulle hus på søndag formiddag. Det var kommet folk som ikke vanligvis er å se i Austad Fjell. Så hyggelig! Kanskje den imponerende årsmeldingen og samtalen i årsmøtet hadde fanget interessen for noen av dem?

Christoffer og Galina ledet gudstjenesten på vanlig, stødig vis. Årsmøtet startet i peisestua umiddelbart etter at gudstjenesten var ferdig. Rommet ligger helt inntil kirkesalen. Kort avstand gjør kirkestua til menighetens arena for kaffeprat og sosialt fellesskap både etter søndagsgudstjenester, konserter og alle slags tilstelninger.

Årsmøte for Austad Fjell menighet

Eilin Ekeland dro i gang årsmøtet nesten før vi hadde satt oss og presentasjonen av arbeidet var kontant og raskt, som vanlig. Jeg har antakelig et dominant organisasjons-gen og liker godt å dvele både ved årsmelding, satsingsområder og budsjett. Så har det liksom satt seg en oppfatning av at årsmøter er «kjedelig» og «noe en må gjennom». Invitasjonen til årsmøtene forsikrer at «vi gjør det kort og uformelt» og dermed raskt kan komme til kaffe og prat, som naturligvis er både viktig og nødvendig. Men altså: Hvor kjapt må det være? Jeg innrømmer en viss irritasjon over hastverket, denne gangen faktisk mer enn vanlig.

Merkelig nok ble det så annonsert en konsert med Galina og Skaiste Arvan etter årsmøtet. Høyst uvanlig! Skulle vi ikke få prate likevel? Vi benket oss inne i kirkerommet på nytt, undrende, men med forventning om vakker sang og musikk. Sikkert en slags markedsføring av tirsdagens Møteplassen, tenkte jeg, men var fortsatt litt irritert over hastverk og en uforklarlig og merkelig somling av soknepresten som ikke kom i gang med introduksjonen til programmet.

Overraskelsen

Så banket det plutselig på døren fra menighetssalen, rommet inntil kirkerommet som er delt fra peisestua med en skillevegg. Gjennom den smale døra som åpnet seg, strømmet det mennesker inn i kirkerommet. Barnebarn, barn, venner, kolleger, samarbeidspartnere fra dialogarbeid og prosjekter – og søsken! SØSKEN!! Vi møtes svært sjelden fordi vi er engasjert med å mye på hver vår kant. Håkon i Sjømannskirken i København, Åsmund ved Trøndelag Teater og i alle slags oppdrag, Ingebrigt med bassen rundt i verden i en stadig turnering, Elise med sine engasjementer i Grimstad og Kari i Oppdal. Men der kom de gående ut av Fjell kirkes menighetssal sammen med ordfører, statsforvalter, biskop og stortingsrepresentanter. Og barnebarna løp først, rett bort til meg med svære smil i fjeset, begeistret over bestefars forundring og forbauselse.

Hemmelighetskremmeriet

Gjengen som sto bak hele prosjektet, hadde organisert det slik at alle disse menneskene måtte ankomme i all stillhet. De listet seg usett inn fra underetasjen uten en lyd opp i den avstengte menighetssalen – og kom i samlet flokk inn da jeg utålmodig ventet «en konsert». Helt ubegripelig, drømmeaktig og uforståelig! Kombinasjonen av ordførerkjede, statsforvalter Jan Tore Sanner, biskop Jan Otto og nær familie gjorde at jeg begynte å ane at dette nok handlet om meg og absolutt ikke var en stunt-konsert.

Men likevel: For et stunt!! Her hadde forslagsstillere jobbet i lange tider, fått gjennomslag og altså planlagt overrekkelse av medalje og diplom uten at jeg hadde merket noe, mistenkt noe eller forstått noe som helst. Utrolig imponerende taushet av svært mange mennesker. Det som kunne vært drypp og glimt av «noe» hadde ikke festet seg som noe spesielt i mitt hode og alt som skjedde kom fullstendig og totalt overraskende.

Noen mistenkte at jeg hadde fått et hint fordi jeg for en gangs skyld bar dress. Det var for kvinnedagen, inspirert av at Ingvild hadde tatt på en litt ekstra pen kjole. Min respons med å ta på dressen, var min reaksjon og ikke foreslått av henne.

Kongens fortjenstmedalje!!?

Da statsforvalter Jan Tore Sanner steg fram og tok ordet, var jeg takknemlig for at jeg hadde tatt på dressen. Navnet mitt ble nevnt og jeg forsto endelig hva saken gjaldt. Applausen runget og jeg gikk fram i den store varmen som strømmet mot meg fra en fullsatt kirke. Jeg satte meg sammen med Sukhvinder Singh Jhotti på første benk for å høre talen. Den var et godt skrevet resyme av grunnlaget for tildelingen. Jeg ble så kalt fram slik at statsforvalteren på Kongens vegne kunne feste medaljen til jakkebrystet, overleverte diplomet og gratulere med utmerkelsen.  

Forslagsstillernes arbeid ble deretter morsomt presentert av Egil Fladmark, en av de tre forslagsstillerne. Også denne talen var rik på detaljer og forklarte grunnlaget for støtte som flere hadde gitt. Særlig lot jeg meg merke med uttalelsen fra Sajid Mukhtar. Han la vekt på samarbeidet mellom kirken og moskeen som blant annet ledet til at moskeen fikk holde id-bønn i kirken dagen etter angrepet på Al-Noor moskeen i Bærum. Bijan Gharahkhani fortalte kort om vårt samarbeid og bar fram hilen fra stortingspresident Masud Gharahkhani. Arzanne De Vitre leste dikt fra sin diktsamling Broer før min brødre Åsmund og Ingebrigt kom fram til flygelet og spilte en improvisert og morsom medley av Cat Stevens-låter. Tvillingbrødrene ble født da jeg var 16 år gammel. Den tida spilte jeg mye Cat Stevens. Det ble kanskje en slags musikalsk grunnimpuls de to fikk da de satt på storebrors rom og lyttet. Begge er nå profesjonelle musikere og på hver av sine felter i ypperste klasse av musikere og kunstnere. (Jeg regner med leserne forstår at dette er en helt objektivt, nøktern framstilling av en uhildet og nøytral observatør..)

Avslutningen var frasen Oh, baby, baby its a wild World! Absolutt velplassert både som kommentar til verden rundt oss, men også absolutt treffende for min følelse av at noe vilt overraskende og stort skjedde der og da.

Fest og taler

Per Roar Ekeland ledet møtet. Han er krumtappen i planlegging og gjennomføring av hele fortjenestmedaljeprosjektet. Nå skulle den egentlige «kirkekaffen» starte, en såkalt kirkekaffe med opprykk. Han ga streng beskjed om raskest mulig å kaste oss over den overdådige marsipankaken. Det var ikke enkelt med alle omfavnelser, håndtrykk og vennlige gratulasjonsord.

Introduksjonen til folk på talerlista var klar: Om godordene hadde mer enn tre minutters varighet, sto taleren i akutt fare for å bli lyst i bann av biskopen, var beskjeden fra Per Roar. Kanskje hjalp trusselen litt, men ikke mye. Det ble mange gode ord og nydelige bekreftelser på at dialogarbeidet, kulturvirksomheten og samarbeidet vårt hadde gjort inntrykk og satt spor.

Tidligere ordfører Lise Christoffersen var selv en svært aktiv pådriver til samhold og dialog, blant annet i prosjektet «Bygg broer – ikke murer» som hun sto bak sammen med ildsjelen og krigsflyktningen fra Bosnia, juristen Enver Djuliman.

Biskop Jan Otto Myrseth la vekt på arbeidet med å gjøre Fjell kirke til et møtested for alle i bydelen i samarbeid med skole, bydelshus, moskeene og andre foreninger. Bispedømmets støtte til etableringen av Kirkelig Dialogsenter Drammen var en essensiell forutsetning. Forståelsen at en dedikert dialogprest kunne være en del av bispedømmets prestegruppe betød mye for meg den gangen.

Ordfører Kjell Arne Hermansen bekreftet Drammen kommunes ambisjon om å være der for hele befolkningen og styrke tilhørighet og fellesskap. Ordfører er kommunens fremste tillitsmann og tidligere ordførere som Lise Christoffersen, Tore Opdal Hansen og Monica Myrvold Berg og nå Kjell Arne Hermansen har vært tydelige støtter. Kjell Arne kom med et grafisk trykk som gave. Tilfeldighetene ville at det var et arbeid av Ingvar Gundersen, en av mine nære venner helt fra folkehøgskoletida. Siden slutten av 1970-tallet ordnet vi og familiene våre oss slik at vi bodde i samboerskap/kollektiv på ulike steder i over 30 år! Mange verk av Ingvar henger allerede på veggene i huset vårt.

Kirsti Kolle Grøndahl var statsforvalter (fylkesmann) i Buskerud etter sine år som stortingspresident. Våre veier møttes i Røyken der vi begge var med i sokneprest Trond Hyllands olsok-revy. Siden har vi samarbeidet i Drammen kirkeforum med å etablere en åpen arena for samtaler om samfunn, kirke og tidens viktige spørsmål.

Ellers var det varme og nydelige hilsener både fra Svein Askekjær (kirkeverge i Drammen), kollega og etterfølger Karoline Faber (leder av Kirkelig Dialogsenter Drammen), Vera Grønborg (styret i Drammen kirkeforum), Ånund Hardang (veileder og prestekollega) og Sukhvinder Singh Jhotti (mangeårig dialogaktivist og teknologi-samtalepartner) .

En pris – mange delaktige

Mye ble sagt og mye ble formidlet i hyggelige samtaler på kryss og tvers, mer eller mindre i farten mellom alle omfavnelser og klemmer.  Vi kjenner hverandre, vi har en felles visjon og et ønske om å bidra til et trygt og tillitsfullt fellesskap. Det er hyggelig å høre gode ord og det er fint at så mange ønsket å formulere dem. For meg er det viktig å få fram at alt det som har skjedd gjennom de årene jeg har arbeidet i Drammen, handler om samarbeid, relasjonsbygging og etablering av vennskap og kjennskap med mange mennesker av god vilje.

Derfor er det for enkelt å peke på ett menneske, kanskje er det til og med villedende. Vi er veldig mange som har bidratt med vår tid, våre krefter og kompetanse. Jeg håper priser og anerkjennelser som den jeg nettopp mottok, også kan forstås og føles som et sterkt håndslag til alle som har vært med, som har jobbet og stått på for å skape festival, gjestebud, dialogforum, kirkeakademi (kirkeforum) og en åpen og gjestfri møteplass både i kirkehus og andre hus i byen.

Jeg er beæret og veldig, veldig takknemlig for den æresbevisningen jeg har fått. Samtidig vil jeg altså insistere på at vi er mange som har del i prisen. Medaljen er et tydelig og bekreftende klapp på skulderen fra selveste Kongen. Medaljen er en stor inspirasjon til vårt fortsatte samarbeid.

De som står bak

Heldigvis var det flere som visste å takke Ingvild som skal ha sin solide del av takken og æren. Hun gir rom og tid slik at jeg kan holde på med det som inspirerer og motiverer meg. Mye av det skjer i min avdeling i huset, i «hulen» jeg har fått som bibliotek, skrivestue, kontor og samtalebase. Dagene der er gode og lange.

I går merket jeg igjen hvor utrolig flott det er å ha voksne, sterke barn og fine barnebarn som viser både glede, stolthet og hengivenhet. Mest slående var erkjennelsen av at fire av mine fem søsken klarte å organisere seg ut av oppgaver og plikter og kunne være sammen med oss denne dagen. Da jeg så dem komme inn i kirken i går, innrømmer jeg gjerne at det var minst like sterkt som å se representantene fra samfunnsinstitusjonene. Familien min er grunnfjellet i livet!

Timene etter tildelingen var også godt planlagt og tilrettelagt skulle det vise seg. Middagen var klar, overnattingsplassene ferdige og alle i familien var med og feiret resten av dagen. En god avrunding av en uforglemmelig dag før hverdagene heldigvis igjen kommer med nye oppgaver, spennende møter og muligheter.

Bilder fra begivenheten

Mange knipset og tok opp film. Jeg legger ut noen nå her jeg sitter på toget, men supplerer når tiden er inne og forbindelsen med nettet enda mer stabil. Bildene er tatt av Ahmet Dogan, familien og sikkert andre. Mange flere bilder er lagt ut på ulike FB-sider.