Lindita Ottarsson har gått en lang vei – fra kommunismens Albania til kunst, sang og fellesskap i Norden. Med en oppvekst preget av ideologisk kontroll, en kjærlighetshistorie som førte henne til Island og et stadig sterkere bånd til sine albanske røtter, forteller hun om identitet, tilhørighet og kunsten som livskraft.

«Språket forandrer oss. Når jeg snakker islandsk, er jeg en annen enn når jeg snakker norsk eller albansk.»

Mellom røtter og nye horisonter

Fra en stengt verden til åpne muligheter
Lindita vokste opp i Berat, en av Albanias eldste og vakreste byer, omgitt av en kulturarv som strakte seg tilbake til middelalderen. Men hun vokste også opp i et kommunistisk system der religion var forbudt, og der grensene mot omverdenen var stengt.

– Da jeg var liten, visste jeg ingenting annet. Vi trodde på staten, ikke på Gud, sier hun.

Med en far som var trofast kommunist og en skolegang gjennomsyret av propaganda, tok det tid før hun begynte å stille spørsmål ved systemet. Noen fikk ikke studere fordi familiemedlemmer hadde forsøkt å flykte, og samfunnets frykt for ytre påvirkning skapte en paranoid kultur.

Kjærlighet som bro mellom verdener
Linditas liv tok en uventet vending da hun møtte Torkild fra Island. Han var i Albania i forbindelse med et prosjekt, og et tilfeldig møte ble starten på en livslang kjærlighet.

– Det var ment å være. Vi møttes, reiste sammen til en konferanse i Romania, og der forlovet vi oss, forteller hun.

Ekteskapet innebar også en stor kulturell overgang. For å vise at hun var seriøs, tok hun ektemannens islandske etternavn – en praksis som ikke var vanlig i Albania. Flyttingen til Island i 1993 var en ny utfordring, med et klima, språk og samfunn ulikt alt hun kjente til. Men hun var fast bestemt på å finne sin plass.

Å finne sin stemme
I begynnelsen vurderte Lindita å fortsette med piano, men en musikklærer så noe annet i henne.

– Hun sa: ‘Du må synge’, og det forandret alt.

Hun begynte klassiske sangstudier og utviklet seg til en koloratur-sopran, med en stemme som kunne bære de mest krevende ariene. Samtidig valgte hun å prioritere familie over en operakarriere.

– Jeg så hvordan noen sangere endte opp alene. Jeg ville ha et liv, ikke bare en karriere, sier hun.

Identitet mellom språk og kultur
Gjennom reisen fra Albania til Island og senere Norge har språk vært en nøkkel til forståelse og tilhørighet.

– Språket forandrer oss. Når jeg snakker islandsk, er jeg en annen enn når jeg snakker norsk eller albansk, sier hun.

Hun opplevde Island som et land hvor hun ble tatt imot med åpenhet og støtte, mens Norge krevde mer tilpasning. Likevel understreker hun at hun aldri har følt seg fremmed, kanskje fordi hun ikke forventet det.

Tilbake til røttene
Etter mange år i Norden kjente Lindita et behov for å gjenoppdage sin albanske kultur. Det startet med at hun begynte å synge på albansk igjen – først alene, så med andre.

– Plutselig følte jeg en dragning tilbake. Jeg ville ikke bare være en tilskuer til min egen kultur, jeg ville leve den.

Hun har etablert et albansk kor i Drammen, hvor sangene handler om kjærlighet, savn og hjemland. Hun har også skrevet tekster og laget et album med albanske folketoner.

Kunsten som inspirasjon
I tillegg til musikken har Lindita funnet en ny lidenskap i maleriet. Under pandemien begynte hun å eksperimentere med akvarell, og resultatet har blitt flere utstillinger, blant annet i Albania.

– Jeg kunne ingenting om maling før. Men farger er som musikk – de skaper en stemning, forteller hun.

En livsreise i utvikling
For Lindita handler livet om bevegelse – om å finne nye måter å uttrykke seg på, om å bygge broer mellom kulturer, og om aldri å miste kontakten med hvem man er.

– Jeg er fortsatt på reise, sier hun. – Jeg kaster det jeg ikke trenger, og bygger videre på det som gir mening.